Hva er da musikk, også religion?

Torjer Olsen tar i sin blogg opp begrepet ærbødighet og relaterer dette til urfolksstudier. Han avslutter med å si at det går an å føle seg «ramma av en for utpreget ærbødighet». Det er vanskelig å være uenig. Tvert i mot finnes det tvilsomme praksiser som forsvares med å henvise til religion, tekster, tradisjon og minoritet, inkludert etnisk. Oddbjørn Leirvik er innom det samme i det han skriver om «dei (u) etiske aspekta ved dei religiøse tradisjonane». Leirviks perspektiv er interreligiøse studier og tittelen på bloggen er «Innanfor, utanfor – eller i mellom?» Han avviser kategoriene innenfor og utenfor som en fullstendig dikotomi og fremhever rommet i mellom. Utgangspunktet er at det finnes et fellesrom imellom religioner og livssyn.

Å problematisere kategorier er en akademisk plikt og undertegnede har i mange år filosofert over hvordan musikk og religion forholder seg til hverandre. Jeg tenker ikke her på det rent tekstlige som jo finnes i mye musikk, men på det rent musikalske uttrykket. Er musikk et uttrykk som befinner seg i rommet i mellom og som først får valør av religion/livssyn i det vi setter tekst til? Dette er en problemstilling jeg har balt atskillig med. I motsetning til tidligere tviler jeg på om svaret er ja. Musikk kan være et tjenlig redskap i både makt og avmakt og politikk og religion, men dersom musikk «først blir til noe» når det settes tekst til, mister den sin selvstendighet og reduseres til en bruksting. En slik degradert status er jeg ikke beredt til å gi musikk og vil heller fremheve dens selvtilstrekkelighet.

Denne selvtilstrekkelighet utelukker ikke at musikk står i relasjon til kultur for øvrig, inkludert religion. Som et supplement til Leirviks «rommet i mellom», vil jeg hevde at religion og musikk overlapper hverandre. Musikken til Bach har fellestrekk med luthersk ortodoksi og postmodernistisk musikk med den toneangivende teologien de siste tiårene av forrige århundre. Dette er ikke kontroversielt, men noe de aller fleste forskere innen feltet enes om. Det samme gjelder synet på hindustanimusikken som ser ut til å ha samme form som hinduistisk kosmologi; oppvåkning, opprettholdelse og innsovning. Blir man hindu av å nyte et stykke indisk musikk, eller kristen av å elske Bach? Få vil svare ja på dette, men kan noe av grunnen være at vi i for stor grad har forestilt oss religion som noe språklig og kognitiv som kan defineres og avgrenses?

Den rette tro og praksis har i overveiende grad blitt definert av presteskapet og musikk har vært underlagt til dels streng begrensning, antakelig siden estetikk er noe som appellerer sterkt til følelsene. Musikk som brukes i kultisk sammenheng blir gjerne definert innenfor religionen, men hva med all den musikken som da faller utenom? Hvis det er presteskapet som definerer grensene for religionen, vil svært mye musikk måtte defineres som ikke-religion. Men den kan i det minste være religiøs vil jeg mene. Den ikke-kultiske musikken som vi «alle» hører på kan defineres som en del av det «religiøse fellesrommet» vi deler. Dersom dette er for snevert kan vi gjerne tale om «det religiøse og eksistensielle fellesrommet». Gitt den enorme betydning musikk har i vår sen-moderne kultur, er det snevert å utelukke musikk som en del av religions- og kulturstudier. Strengt tatt er det vel ingen som vil utelukke den, men jeg må ærlig innrømme at jeg litt for ofte har støtt på oppfatningen om at musikk er sekundær, også i fra teologisk og religionsvitenskapelig hold. Dermed er definisjonsmakten vesentlig.

Siden folk med ulike religioner og livssyn hører på mye av den samme musikken, i det minste i vår egen (pluralistiske-) kultur, er det interessant og påkrevd å utforske hva dette estetiske fellesrommet kan være uttrykk for.  
 

Jon Skarpeid er universitetslektor ved Universitetet i Stavanger
 

By Jon Skarpeid
Published Feb. 18, 2013 12:45 PM - Last modified June 4, 2015 1:50 PM