Fra karikaturkrise til harmoniuke

Det er en smal sak å gjøre seg lystig på initiativets bekostning. Hvis vi på norsk i fullt alvor skulle snakke om ”Verdensuken for interreligiøs harmoni” ville vi umiddelbart framkalle assosiasjoner til røkelsespinner og uforståelige mantraer framsagt med blomster i håret på fremmede språk. Men kanskje er den norske konteksten for trang til å forstå verdien av et slikt tiltak. Jeg skal komme tilbake til harmoni-kritikk etter hvert og også til kritikken fra dem som frykter religionsblanding og utvanning av egen tradisjon. Men først litt om harmoniukens opphav og bakgrunn. Det går nemlig en krokete vei fra karikaturkrise til harmoniuke.

2006 var ikke noe godt år for forholdet mellom muslimer og kristne i verden. Da brannen etter karikaturene hadde dødd ut, reiste Paven i september til sitt gamle universitet i Regensburg for å holde foredrag. Naturligvis mente ikke Benedikt XVI å gjøre ordene ”vis meg hva Muhammed brakte som var nytt og du vil kun finne onde og umenneskelige ting” til sine. Paven siterte en bysantinsk keiser som opplevde presset fra et voksende osmansk rike, for å illustrere et annet poeng. Men noen invitasjon til vennskapelig samkvem mellom muslimer og kristne var foredraget ikke. Et hovedpoeng for Paven var at mens den kristne gud er en fornuftens gud, er det muslimske gudsbildet preget av irrasjonalitet. Som i tilfelle med karikaturene spredte det som ble sett som en villet fornærmelse seg mye raskere enn forsøkene på å forklare og sette inn i en større sammenheng. Glørne fra karikaturkrisen ulmet ennå, og volden flammet opp igjen. Nye dødsfall ble skrevet på kontoen for spenninger mellom kristne og muslimer.

Et jordansk initiativ

Så langt kjenner de fleste historien. Men herfra tar den to spor: Siden 2006 har vi hatt flere nye runder med mer eller mindre villete krenkelser av symboler som er viktige for muslimer med påfølgende uproporsjonale reaksjoner fra muslimske grupper i gatene. I vårt eget land slet vi lenge før 22. juli 2011 med å komme til rette med ytringsfriheten: Én ting er at man ikke straffes for krenkende ytringer. Men kan man også kreve å ikke bli kritisert for å håne andre? Et stykke unna de flombelyste hendelsene skjedde det helt andre ting, som kanskje var like interessante.

En måned etter Pavens foredrag i Regensburg sendte 38 framstående muslimske ledere fra en rekke muslimsk-dominerte land et åpent og forsonlig brev til Paven. De tok avstand fra volden i kjølvannet av foredraget, men de ønsket å gjøre rede for et muslimsk syn på de spørsmålene Paven hadde tatt opp. De håpet på en videre dialog med Den katolske kirke. Bak initiativet sto den jordanske prinsen Ghazi bin Talal og et institutt for islamske studier som han leder, Aal al-Bayt i Amman. På kort tid hadde de sikret støtte fra noen av verdens mest framstående muslimske lærde.

Til deres skuffelse kom det lite ut av henvendelsen til Paven. Prins Ghazi og hans koalisjon snudde skuffelsen til noe positivt. De la Pavens foredrag bak seg og snekret sammen et mye større dokument som inviterte kristne og muslimer over hele verden til dialog om et helt sentralt punkt i religionen: kjærlighet. Kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste er to helt sentrale bud i kristendommen, sier de muslimske lederne, og de samme to bud finner de i sentrum av sin egen tradisjon. La oss prøve å forstå hverandre bedre med dette utgangspunktet, var budskapet.

Et år etter det forrige brevet, i oktober 2007, ble A Common Word Between Us and You offentliggjort som et åpent brev til Paven, 26 andre navngitte kirkeledere og til ”kristne ledere over hele verden”. Lista over avsendere hadde vokst til 138 og inneholdt nå muslimske toppledere fra alle kontinenter og fra alle de store muslimske tradisjoner, både sjiaer og sunnier, sufi-sjeiker, ledende akademikere og stormuftier. Flest menn, men også noen kvinner. Med tyngden av til sammen flere århundrers studier av muslimenes skrifter argumenterer de for at det dobbelte kjærlighetsbudet er å finne i hjertet av muslimsk tro. Budskapet er ikke: Se vår tro er bedre enn deres, men heller se, vi har mye felles, mye å snakke om og et grunnlag for å gjøre noe godt for andre sammen. Karikaturer og pave-taler er ikke nevnt med et ord. A common word er ment som en ny start i forholdet mellom kristne og muslimer.

God mottakelse blant kristne ledere

Denne gangen ble responsen på kristen side en helt annen. Katolikker svarte positivt, ortodokse, anglikanere og protestanter likeså. En av de mest betydningsfulle responsene kom i form av en helsides annonse i New York Times i november samme år. En koalisjon av 300 kirkeledere i USA, hvorav mange hører til på den evangelikale fløyen der skepsisen til islam har gode kår, svarte med å si:

Vi kjenner igjen mye fra vår egen tro i det dere skriver. Vi vil, som dere, legge unødig strid bak oss, vi vil be om unnskyldning for overgrep begått av kristne mot muslimer gjennom historien, og vi vil bygge opp sterkere relasjoner mellom kristne og muslimer på det grunnlag dere foreslår: det doble kjærlighetsbudet. På grunnlag av A Common Word ble det etablert en kommisjon for muslimsk-katolsk samarbeid, og det har vært avholdt en serie internasjonale møter i tillegg til utallige lokale samtaler med utgangspunkt i dokumentet og svarene fra kristne ledere.

Det jordanske Aal Al-Bayt-instituttet har etablert seg som et senter for dialog mellom islam og andre religioner. Jøder har helt fra starten vært trukket inn i dialogen mellom de monoteistiske religionene. I 2010 tok instituttet også initiativ til dialog mellom muslimer og buddhister under overskriften Common Ground. Også gjensidig forståelse mellom muslimer og buddhister kan få praktisk betydning. Flere steder lever tilhengere av de to religionene med spenningsfylte relasjoner, for eksempel i Sri Lanka og Thailand. Som i så mange andre tilfeller er ikke konfliktene primært religiøst begrunnet, men dersom religiøst slagg kan renses bort, står man i det minste overfor én hindring mindre på vei mot bedre forståelse mellom folkegrupper.

Da Prins Ghazi gjennom Jordans Kong Abdullah, som han er en nær rådgiver for, lanserte World Interfaith Harmony Week for FNs generalforsamling, tok han enda et skritt: Nå er målet ikke bare å involvere først monoteister, dernest andre religiøse i dialog, men ”alle mennesker av god vilje”. Det doble kjærlighetsbudet, ”Kjærlighet til Gud og til din neste”, utvides i WIFHW til ”kjærlighet til Gud og din neste eller kjærlighet til det gode og din neste”. Her skal ingen kjenne seg utenfor. Det er neppe tilfeldig at harmoni er blitt et sentralt ord. Mens rettferdighet, forsoning og andre liknende ord med juridiske over- og undertoner gjerne hentes fram av folk med bakgrunn i jødedom, kristendom og islam, står visjonen om harmoni ofte sterkere i asiatiske tradisjoner. Men harmoni er i FN-vedtaket ikke ment å skulle lede mot synkretisme. I vedtaket fra Generalforsamlingen heter det at oppslutning om WIFHW skal skje ”i overensstemmelse med hver enkelts religiøse tradisjon og overbevisning”.

En realistisk målsetting

Formålet med World Interfaith Harmony Week er ganske løst definert. I verste fall renner initiativet ut i sanden som nok et velment, men maktesløst forsøk på å bygge bro over religiøse skillelinjer. Og om ambisjonene er for store, vil skuffelsen utvilsomt bli stor. Det er mange ting som gir næring til interreligiøse konflikter. Oppfordring til harmoni er ikke nok til å endre på det. Ofte trengs selvransakelse, rettferdighet og oppgjør før vi kan snakke om forsoning eller harmoni. Nettsidene som ble etablert før første markering av uken for et år siden, har en realistisk og jordnær tilnærming: Mens oppmerksomheten i mediene og den offentlige samtalen stort sett rettes mot konflikt og spenninger med religiøse overtoner, kan vi vel én uke i året løfte fram det som fungerer bra: Det finnes en rekke små initiativer som bringer folk sammen og bygger tillit. I Sri Lanka etableres et råd der buddhister, hinduer, muslimer og kristne møtes til jevnlig samtale om utfordringene etter borgerkrigen. I Kirgisistan arbeider muslimer og kristne i det stille for å støtte opp om et skjørt demokrati. 

I vårt eget land finnes lokale grupper i små og store byer der muslimer, kristne og andre jevnlig møtes for å lære å kjenne hverandre bedre og for å samarbeide til beste for det nærmiljøet der de hører til. Gjennom nettsider, Facebook-grupper og felles arrangementer kan de som arbeider på denne måten, hente inspirasjon fra hverandre og vise arbeidet fram for andre. Større er ikke ambisjonene for WIFHW, men mer inspirasjon til slikt arbeid er vel heller ikke å kimse av. Blant dem som på nettsiden gir støtte til arbeidet er FNs generalsekretær, generalsekretæren for Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), og Kirkenes verdensråds generalsekretær, norske Olav Fykse Tveit.

Selv i Norge kan vi trenge større forståelse mellom ulike religioner. Andre steder er behovet enda større. Det er verdifullt å være opptatt av harmoni. Det har stor betydning når verdens fremste muslimske ledere i det dobbelte kjærlighetsbudet finner en felles grunn som kristne og muslimer deler. At ringen så utvides til både buddhister, andre religiøse og til alle mennesker av god vilje er også nødvendig. Når gjensidig mistenksomhet er sterk, må man anstrenge seg for å finne det som er felles. For egen del tror jeg imidlertid ikke harmoni og felles grunn er nok. Etter hvert som de interreligiøse relasjonene modner, må vi bli enda flinkere til å forstå og akseptere forskjeller og leve med dem. Om noen år bør det være tid for en Week for Ecumenical and Interfaith Respectful Disagreement – WEIRD.

Vebjørn Horsfjord er stipendiat ved Det teologiske fakultet