Religiøs sekularitet?

Til tross for at samfunnet vårt omtales som stadig mer sekulært ser det ut til at folk flest ikke setter noe skarpt skille mellom det sekulære samfunnet og det religiøse. -Vår måte å være sekulære på, sier professor Trygve Wyller.

Papirer for de papirløse: Et helse- og sosialtilbud for papirløse flyktninger finner sted i en kirke i Gøteborg. De papirløses journaler fraktes til kirken en dag i uken, og det sekulære og religiøse veves sammen når kirken blir rommet for dette omsorgsarbeidet. Foto: Joakim Magnus Taraldsen/UiO.

-Det er slett ikke så sikkert at det man kaller de nordiske landenes sekularitet nødvendigvis innebærer at disse landenes kultur og samfunn er tømt for religiøsitet. Det kan snarere være omvendt: det finnes en bestemt form for kultur som både er sekulær og religiøs på en gang, forklarer Wyller.

Et eksempel på at vi holder både den sekulære og den religiøse tanken i hodet samtidig finner vi i en artikkel i Vårt Land 2. desember. Der kunne vi lese at til tross for at stat og kirke formelt har skilt lag er det bare en tredjedel av befolkningen som opplever det slik.

Human-etisk Forbund står bak undersøkelsen, som ble gjennomført av Norstat. 1000 nordmenn fikk der spørsmålet om de «opplever at kirke og stat er skilt i Norge». I følge Vårt Land svarte halvparten nei på spørsmålet, og 34% ja.

Skiller ikke

Wyller tolker dette som et uttrykk for at vi ser på forholdet mellom religion og samfunn på en annen måte i Norden enn i andre deler av verden.

-Helt siden reformasjonen har protestantisk religiøsitet vært sammenvevet med samfunnet for øvrig. Vi er ikke vant til å tenke skarpe skiller mellom sekulært og religiøst. Tilsynelatende sekulære funksjoner løses innenfor den religiøse sfære og omvendt.

Selv om staten formelt sett har kvittet seg med en statsreligion er det da kanskje ikke så rart at mange mennesker fremdeles tenker og opplever at religion er en naturlig del av vår kultur, og at religiøse institusjoner ivaretar viktige ting i livet.

Mange har et tros- og livssynssamfunn som ramme for eksempelvis ekteskapsinngåelse og begravelser. For samfunnet er det viktig å løse slike oppgaver, og staten kunne valgt å løse det innenfor strengt sekulære rammer. Isteden er vår kulturelle tradisjon at det ikke går en stram skillelinje mellom religiøst og sekulært.

Nordisk sekularitet?

Derfor er det heller ikke uten videre mulig å snakke om sekularitet i Norden på samme måte som i andre vestlige land. Dette er utgangspunktet for boken  «Secular and Sacred? The Scandinavian Case of Religion in Human Rights, Law and Public Space».

Boken er redigert av  Wyller sammen med TFs PhD-stipendiat Rosemarie van den Breemer og professor Jose Casanova ved Georgetown University i Washington, USA. Boken setter søkelyset på forholdet mellom det religiøse og det sekulære i Norden.

Hovedspørsmålet er hva som særpreger nordisk sekularitet. Wyller, van den Breemer og Casanova bidrar med egne og andres analyser av det de mener er hittil uutforskete sider ved den nordiske protestantismen. Forfatterne tar i bruk begrepet «intertwinement», sammenveving, for å belyse tvetydigheten i denne sekulariteten, og gjør det ved hjelp av et tverrfaglig samarbeid hvor samfunnsvitenskap, teologi og religionsvitenskap møtes.

-Det religiøse og det sekulære er sammenvevet og lever i et gjensidig forhold. De kan ikke uten videre skilles og sees uavhengig av hverandre, til tross for at samfunnet blir oppfattet som stadig mer sekularisert. – Dette er trolig det mest karakteristiske ved de nordiske, protestantiske samfunnene, sier Wyller.

Mangfoldig sekularitet

Religiøs tilbakegang og privatisering av religiøsitet slik det utviklet seg i Europa ble lenge sett som en nødvendig følge av det moderne gjennombruddet. Det europeiske mønsteret ble sett som en mulig universell mal for hvordan forholdet mellom religiøsitet og sekularitet ville utvikle seg også i andre kulturkretser.

Dette synet på sekularisering har etterhvert måttet vike plassen til fordel for undersøkelser av et mangfold av sekulariteter, sekulariseringer og sekularismer, ikke bare i Europa men med utgangspunkt i ulike nasjonale og kulturelle kontekster over hele verden.

Norden er et godt eksempel på dette mangfoldet.  De nordiske landene preges av en tilsynelatende tvetydighet bestående av en sekularisert befolkning forstått som lav andel troende og aktive i religiøse sammenhenger, kombinert med en sterk religiøs tilstedeværelse i det offentlige rom og gjennom offentlige institusjoner. I protestantisk teologi har dette blitt betegnet som en skjult sakralitet i det sekulære.

Innen samfunnsvitenskapen har denne sterke tilstedeværelsen i det offentlige stort sett vært oppfattet som manglende sekularisering. I tillegg har forskning med fokus på alternative forståelser av sekularitet så langt vært sparsom i skandinavisk sammenheng. De skandinaviske landene har stort sett vært gruppert sammen med andre Europeiske land med etablerte nasjonale kirker som England og Hellas.

Men de nordiske landenes Lutherske majoritetskirker gir andre utfordringer til teorier om sekularisering og vår oppfattelse av sekularitet. Det har derfor vært behov for et sterkere tverrfaglig arbeid med den nordiske sekulariteten.

Skepsis til etablert sekularitetsforskning

Wyller forteller at boken fremhever den nordiske protestantismen og de nordiske landene som svært viktige for diskusjonen om hva det sekulære er. Et hovedpoeng i boken er at man kan tolke den nordiske protestantismen som både sekulær og «sacred» på en gang.  Det gjør at den nordiske protestantismen kan bidra til en ny teoretisk nyansering av hva det sekulære er, sier Wyller.

-Det finnes en skjult «hellighet» som gjør den nordiske protestantismen til en viktig tradisjon internasjonalt, ikke minst i forhold til den internasjonale diskusjonen om sekularitet, sier Wyller.

Utgangspunktet for boken var skepsis til en innflytelsesrik tendens i den internasjonale forskningen om det sekulære. I følge Wyller hevder enkelte forskere at de nordiske landene er «sekularisert» på en særskilt måte fordi en del religionssosiologiske undersøkelser viser at folk i Norden i stor grad svarer negativt på spørsmål av typen «tror du på Gud?».

Andre hevder at det utvikler seg nå en ny form for tro, en tro som ikke likner den klassiske troen fordi den knytter an til mange andre ting enn kirkerom, sakramenter o.l.

-Vår bok hevder at den nordiske protestantismen har vært en slik type tro i lang tid, ja at dette kanskje er et avgjørende kjennetegn ved den, forteller Wyller.

Må la seg berøre

Et eksempel på sammenvevingen av det hellige og sekulære finner vi beskrevet i Wyllers artikkel i boken. Han undersøker blant annet hvordan sosialt arbeid blant papirløse flyktninger påvirker en tradisjonell luthersk menighet i Gøteborg når arbeidet finner sted i kirkens lokaler.

-Det religiøse eller hellige har sitt rom i kirken og kirkens virksomhet. Men hva skjer når det sekulære møter det hellige der, spør Wyller.

-Når kirkebygget åpnes for de papirløse og hjelp til disse er det en sekulær aktivitet som finner sted i et hellig rom. Isolert sett blir ikke aktiviteten hellig av dette. Men det hellige, forstått som menighetens virksomhet, blir påvirket og fornyet av den sekulære aktiviteten.

Secular and sacred intertwined: Fysioterapeutens benk oppslått på prestekontoret i menigheten i Gøteborg. Foto: Joakim Magnus Taraldsen/UiO.

Wyller forteller at fokuset og oppmerksomheten i denne menigheten i Gøteborg ble rettet mot de menneskene som hjelpes gjennom arbeidet som foregår i kirken, fordi det skjedde i dens lokaler. Det ble synlig i alt fra forkynnelsen i gudstjenestene til hva som ble hengt opp på veggene.  Wyller beskriver det som at det hellige fornyer seg selv i det nære møte med det sekulære.

Han mener at noe av nøkkelen til kirkens relevans ligger nettopp her.

-Kirken må møte samfunnet og la seg påvirke, la seg engasjere, la seg berøre. Gjør den ikke det vil den forvitre, fastslår Wyller.

Religiøs pluralisering og sekularisering

I kirken i Gøteborg kom det sekulære inn i kirken. Men sammenvevingen vi ser i vårt samfunn skjer også når det hellige, religiøse beveger seg inn i de allmenne rommene.

Rosemarie van den Breemer bruker i sin artikkel håndteringen og ansvaret for norske gravlunder og kirkegårder som eksempel på hvordan religion og sekularitet er sammenvevet på en slik måte. Bakteppet er den religiøse pluraliseringen av det norske samfunnet særlig de siste 50 årene, og behovet for tilpassede begravelsesordninger.

Etter en akselererende utvikling fra 60-tallet med økt arbeidsinnvandring og etter hvert flere og flere flyktninger og asylsøkere har Norge blitt et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.  Samtidig er det et fremdeles et tett forhold mellom stat og kirke fordi staten finansierer den og har lagt viktige samfunnsoppgaver dit. Denne relasjonen har til og med blitt sterkere i en tid hvor det ville være naturlig å tro at samfunnsutviklingen skulle peke i en annen retning.

I 1996 ble ansvaret for drift av kirkegårder flyttet fra kommunene til DNK. Van den Breemer forteller at dette da ikke bare innebar en videreføring av DNKs posisjon, men en styrking av den. Dette var tilsynelatende stikk i strid med både den flerreligiøse utviklingen og den mye omtalte sekulariseringen av samfunnet.

Problemstillingen ble møtt på ulikt vis på ulike nivåer. Det ble gjort offentlige utredninger som vektla likhet mellom ulike livssyn for å unngå diskriminering, og tilrådde en fortsatt kommunal håndtering. Men andre vektla at DNK hadde best kompetanse for å håndtere kirkegårdene også administrativt, og var profesjonelle nok til å unngå diskriminering av minoriteter.

Når det til slutt ble bestemt at ansvaret skulle overføres til kirken sier van den Breemer at det må forstås i lys av måten kirkelig og kommunal administrasjon hadde vært sammenvevet helt siden reformasjonen.

Fortsatt sammenvevet

Van den Breemer konkluderer med at den norske sekulariteten manifesterer seg på mange forskjellige måter, men at den ikke forutsetter fraværet av religion eller religiøsitet i den offentlige sfæren eller offentlige institusjoner. Sekularitet i norsk og nordisk forstand er ikke bare det som er igjen etter at religiøsitet er fjernet.

Hun fremhever at den nordiske sekulariseringen har tre viktige trekk. For det første springer forholdet mellom det kirkelige og det offentlige sekulære ut fra århundre lange etablerte tradisjoner hvor disse er tett sammenvevet. Det andre viktige trekket er en stadig økende grad av likestilt tilrettelegging for alle livssynsgrupperinger. Det tredje trekket er oppløsningen av de tradisjonelle sammenvevde strukturene og en økt uavhengighet for kirken.

Dette viser at den norske og nordiske sekulariteten utvikler seg i en retning av et sterkere skille mellom stat og kirke, samtidig som det offentlige ikke bare fortsatt har et ansvar for å opprettholde majoritetskirken økonomisk, men også i økende grad legger til rette for og tar ansvar for likhet mellom alle livssyn. Det religiøse og det sekulære er med andre ord fremdeles sammenvevet på en særskilt måte i vårt samfunn.

 

Les også en anmeldelse av boka i European Journal of Social Theory av sosiologiprofessor Bryan S. Turner.

Publisert 9. des. 2014 18:38 - Sist endret 10. des. 2014 09:51