Sekulær religionsdialog?

Hvordan snakker muslimer og kristne sammen, og hvordan snakker de med samfunnet rundt seg? Professor Oddbjørn Leirvik forsker på nettopp det. 

Foto: Morten Uglum /Scanpix

Et møte mellom to religioner. En samtale i organiserte former. Siden 1990-tallet er en rekke forum for religionsdialog blitt etablert i Norge.

Professor Oddbjørn Leirvik var i 1993 en av initiativtakerne bak ett av dem: Kontaktgruppen for Mellomkirkelig råd og Islamsk råd. Etter at han ble ansatt ved TF på midten av 1990-tallet har han forsket på religionsdialog. Særlig har han studert dialogen mellom kristne og muslimer. Den siste tiden har han vært opptatt av hva slags språk som utvikler seg når kristne og muslimske ledere snakker sammen – og av hvordan den norske religionsdialogen preges av å finne sted i et sekulært samfunn.

- Opererer dialogen med et kristent språk? Et muslimsk språk? Eller åpner dialogen seg opp mot samfunnet ved å ta i bruk et ikke-religiøst språk? spør han.

Konklusjonen er at argumentasjonen som benyttes i religionsdialogene – i hvert fall den som ytres utad – sjelden hentes fra Bibelen eller Koranen. Leirvik mener fraværet av en eksplisitt religiøs argumentasjon er påfallende, og innflytelsen fra det sekulære samfunn tydelig.

Et humanistisk språk

Leirvik er en av forskerne i forskergruppen Interreligiøse studier ved TF – et satsningsområde ved fakultetet. Forskerne studerer samhandling og møtepunkter mellom ulike religioner. I tillegg forsker de på religionens rolle i samfunnet og kulturen for øvrig.

Leirvik har studert de felles uttalelsene Mellomkirkelig råd og Islamsk råd har kommet med de siste årene. 

- I den kristen-muslimske religionsdialogen ser man at det trekker sterkt i retning av å utvikle seg et felles språk, et språk som er mer sekulært enn religiøst, sier han.

Leirvik beskriver språket som benyttes i de felles uttalelsene fra Mellomkirkelig råd og Islamsk råd som humanistisk.

- Det benyttes gjerne en argumentasjon som viser til allmenngyldige menneskerettslige prinsipper heller enn en religiøs argumentasjon, sier han.

Samtidig er det ofte etiske problemstillinger, heller enn rent religiøse spørsmål, som tas opp i uttalelsene, ifølge Leirvik. Eksempler er en uttalelse fra 2007 om retten til å skifte religion og en fra 2009 om vold i nære relasjoner. Leirvik mener det er typisk for uttalelsene at de retter oppmerksomheten mot sårbare grupper i samfunnet.

Sekulær innflytelse

Hvorfor blir religiøse argumenter så lite brukt? Leirvik mener det finnes flere mulige forklaringer.

For det første: Religionsdialogen finner sted i et sekulært samfunn og kan ikke forstås løsrevet fra samfunnet som sådan.
- Kanskje har det vært nødvendig å bruke et ikke-religiøst språk for å nå frem med religionenes hjertesaker i samfunnet? spør han.

Han mener det er realisme som spiller inn når religiøse ledere argumenterer humanistisk heller enn religiøst.

- En del religiøse ledere vet nok at det kan være vanskelig å få gehør for en rent religiøs argumentasjon ellers i samfunnet, og at det er lettere å spille på menneskerettslige prinsipper som ikke-religiøse allerede har en forståelse for, sier han.

Videre mener Leirvik det kan ha spilt en rolle at Human-Etisk Forbund har vært en aktiv deltaker i debatt om religiøse spørsmål i Norge.
- Det kan ha bidratt til å dytte religionsdialogene over i et mer sekulært spor. Trolig har det også bidratt til den sterke oppmerksomheten om etiske spørsmål, sier han.

Til slutt mener Leirvik at det å ikke bruke et religiøst språk, kan være et bevisst valg for å skape et bedre grunnlag for dialog.
- Ingen av religionene får en hegemonisk funksjon, ingen av religionene får en viktigere rolle enn den andre gjennom språket, sier han.

I tillegg unngår man å skape et skarpt skille mellom religionene, de forenes i poenger de kan enes om, understreker Leirvik.

Den doble bekymringen

Det siste har bidratt til å skape debatt om religionsdialogene både i religiøst konservative og sekulært liberale miljøer.
- Enkelte konservative religiøse frykter at religionsdialogen – og enda mer bruken av det sekulære språket – kan utvanne de religiøse tradisjonene, at man går for langt i retning av kompromisset, sier Leirvik.

Samtidig ser man en lignende bekymring hos en del sekulært orienterte liberale: At religionsdialogen blir for harmoniserende, at konfronterende synspunkt og nødvendige konflikter ikke kommer opp i dagen.

- Jeg mener at den siste bekymringen er malplassert slik den norske religionsdialogen har tatt form. Det er svært mange konfliktfylte tema som tas opp og diskuteres, slik som retten til å skifte religion og homofili, sier Leirvik.

Leirvik vedkjenner likevel at dette ikke så ofte kommer frem i offentligheten.
- Mange religiøse ledere opplever å ha gått inn i en tillitsposisjon når de går inn i dialog. De er opptatt av ikke å kritisere dialogpartneren offentlig, sier han.

Av Kamilla Simonnes
Publisert 15. jan. 2013 15:39 - Sist endret 19. juni 2020 12:19