Det er en dempet belysning i kirkerommet. Levende lys er tent. Gregoriansk musikk spilles over musikkanlegget. I midten av kirkerommet, foran de fremste kirkebenkene og vendt mot alteret, ligger syv yogamatter i en halvsirkel. På hver av mattene sitter eller ligger gudstjenestedeltakerne. De fleste er kvinner, men det er også noen menn. De fleste er mellom 40 og 60 år. Noen har vanlige hverdagsklær, mens andre har på treningsklær eller yogaklær.
Foran alteret sitter presten og en yoga-instruktør på hver sin matte. Presten ønsker velkommen, slår tre slag med den tibetanske syngebollen, og leder så en enkel liturgi med nådehilsen, bibelord og en kort andakt. Yoga-instruktøren tar over og leder deltakerne inn i ulike yogaposisjoner og øvelser. Posisjonene er enkle, samtidig som kroppen brukes aktivt for å tøye og strekke seg inn i de ulike bevegelsene.
Med rolig stemme legger instruktøren inn noen refleksjoner underveis; enkelte bibelvers fra prestens innledningsdel gjentas og man blir bedt om å legge merke til egen pust og, hvis man vil, tenke at pusten er fra Gud som gir oss liv.
Etter en liten halvtime med yoga-øvelser, tar presten igjen ordet. Sittende eller liggende på matten inviteres deltakerne, hvis de vil, til å delta i en keltisk salme og ta imot velsignelsen og utsendelsen. Yoga-gudstjenesten er over.
Kartlegge omfang og innhold
Det siste året har vi vært deltagende observatører på yogagudstjenester og på andre kirkelige arrangementer som involverer yoga i Den norske kirke og i Den danske folkekirke. Utgangspunktet for forskningsprosjektet var en fascinasjon over at yoga i kirkelig regi ser ut til å spre seg fra å være et urbant nisjefenomen til å bli del av hverdagen i en rekke menigheter.
Hva er det som gjør at menigheter arrangerer yoga? Hva skjer på de ulike yogaaktivitetene? Er det stor variasjon? Eller foregår det på omtrent samme måte overalt? Hvordan oppleves det å gjøre yoga i et kirkerom? Hvem kommer på yoga i kirker? Er det noen andre eller de samme som vanligvis deltar på kirkelige aktiviteter og gudstjenester? Har introduksjonen av yoga vært kontroversielt innad i menighetene? Eller er det noe som blir tatt imot uten store innvendinger?
Bidra til forskningen!
Dette er et pågående forskningsarbeid, og forskerne ønsker å utvide datamaterialet ytterligere. Kjenner du til menigheter som bruker yoga i sin virksomhet, eller diskusjoner og reaksjoner rundt dette, vil de gjerne ha tips om dét. Er du med på å arrangere denne typen aktiviteter, kan du bidra til forskningen ved å svare på dette spørreskjemaet om menigheters yoga-aktiviteter.
På bakgrunn av disse spørsmålene har vi kontaktet menigheter som oppgir at de arrangerer yoga på sine hjemmesider og/eller på sosiale medier. Prestene, diakonene og andre kirkelig ansatte som har ansvar for yogaaktivitetene har satt pris på at vi kommer. Til nå har vi observert yoga i ni menigheter. Det begynner å tegne seg noen mønstre av hva som kjennetegner yoga arrangert av menigheter i de to landene
Yoga som kirkelig hverdag
Det er gjennomført en god del empirisk praktisk-teologisk forskning på hvordan de etablerte folkekirkene i Norge og Danmark endrer seg og sine gudstjenester for å fortsette å være relevante for mennesker som ikke deltar jevnlig i kirkelige aktiviteter. I antologien Mellem afbrydelse og forkyndelse beskrives ulike alternative gudstjenesteformer som har utviklet seg i Danmark, deriblant yogagudstjenester som en egen form for sanselige gudstjenester. Yogagudstjenestene har blitt utviklet som et tilbud for mennesker som normalt ikke søker til kirken.
Den nylige studien av meditasjonspraksisen sentrerende bønn viser at personer som vanligvis deltar på gudstjenester kan være blant de som er mest engasjert i alternativ spiritualitet. Vi har observert at yoga i menighetene oppsøkes av personer som er mer vant til yoga enn til gudstjenester, men vi har også sett at en god del av de som kommer, er «vanlige» gudstjenestegjengere.
Et funn som kan være beslektet med denne observasjonen av at yoga har blitt for «alle» kommer frem i det svenske forskningsprosjektet «Folkkyrkans nya ansikten – levd religion, nyandelige praktiker och teologisk legitimitet», ledet av Katarina Plank. En av deres konklusjoner er at retreat og meditasjon har utviklet seg fra å være del av eksklusive retreatmiljøer til i dag å være en integrert del av menigheters hverdagsliv.
Kristen yoga eller bare yoga?
I USA har man sett en stadig økende utbredelse av ‘kristen yoga’ i både katolske og protestantiske kirkesamfunn fra 1960-tallet av. Videre ser man at enkelte av de kristne yogakonseptene eller nettverkene som CrossYoga har spredd seg fra USA, og til land som Danmark og Norge.
I den forbindelse er det interessant at i Sverige bruker ikke menighetene som arrangerer yoga betegnelser som kirkeyoga eller kristen yoga. De annonserer hva slags yoga som blir tilbudt, som eksempel medisinsk yoga eller senior- yoga, men ser ikke behovet for å gi yogaen en spesifikk kirkelig eller kristen betegnelse.
Så langt har vi i størst grad observert yoga i kirker som tydelig annonserer seg som en kirkelig og kristen praksis, men ønsker også å se på menigheter som arrangerer yoga der det i større grad blir vektlagt hva slags type yoga de arrangerer.
Mest gudstjeneste eller mest yoga?
Det er også gjort noe forskning på hvordan kirker inkluderer yoga som del av sin virksomhet i land som USA, Tyskland og Italia. I Italia praktiseres yoga i enkelte katolske kirker og klostre. I Tyskland har den generelle interessen for yoga i samfunnet og den gryende bruken av yoga som praksisform i kirken ledet til teologiske studier i EKD (Evangelische Kirche in Deutschland) av yogaen som mulig kristen praksis.
Det er også gjennomført studier av EKD som viser at kirkelige arrangører ofte nedtoner eller fullstendig utelater trosmessige og dogmatiske uttrykk når yoga og meditasjon blir tatt i bruk. De som deltar gir uttrykk for at de verdsetter de kirkelige lavterskeltilbudene som del av sitt hverdagsliv, men motsatt av de kirkelige intensjonene har de ikke noen intensjon om å delta i det øvrige menighetslivet, slik som gudstjenester.
Det er spennende å sammenligne funnene fra denne forskningen med materialet vårt fra Norge og Danmark. Vi ser foreløpig at prestene som er involvert i yogaaktivitetene i stor grad vektlegger gudstjenesteelementer, og at yogaen i stor grad blir inkludert på disse premissene. I andre tilfeller er yogaøvelsene det mest fremtredende, men uten at dogmatiske eller trosmessige aspekter dermed blir utelatt.
Gjennomgående ser vi at deltakerne blir oppfordret til å selv velge hva de vil legge vekt på, og kan nærme seg yogaen med og uten en kristen fortolkningsramme. Det vi imidlertid ikke har observert så langt, er yogagudstjenester som inkluderer nattverd. Dette ønsker vi å se nærmere på.
Kirkerommet sett nedenfra
Under observasjonene våre har vi vært opptatt av å undersøke hvordan yoga former erfaringen av kirkerommet. Det har vært fascinerende å oppleve hvor annerledes kirkerommet oppleves under yogagudstjenester enn i vanlige gudstjenester.
Selve handlingen skjer på et annet sted. Det er umulig å gjøre yoga mens en sitter i kirkebenkene. Man må samles på yogamatter på et sted der det er rikelig med gulvplass, oftest oppe i koret. Og nettopp yogamatter betyr også at rommet oppleves nedenfra på en helt ny måte.
Liggende på mattene blir deltakernes naturlige blikkretning taket og dets hvelvinger, utsmykninger eller store hvite flater. Samtidig får gulvets hardhet og kulde langt større kraft når en hviler hele kroppen mot det. Det blir ikke sagt så mye mens en gjør yoga, men man kan føle og høre de andres kropper og pust mye tydeligere enn når en sitter i kirkebenken.
Erfaringen ligner på Pagis’ beskrivelse av meditasjon som ’collective solitude’. Alle i kirkerommet fokuserer alle på egen pust og kropp, men samtidig er en også intenst oppmerksom på og i et felleskap sammen med de andre som deltar.
Fremveksten av moderne yoga
Det at yoga skulle bli allemannseie for svært mange mennesker i vestlige land er, som Jacobsen påpeker, et av mange eksempler på uventede forvandlinger av det religiøse landskapet i det 20. århundre.
Tradisjonelt har yoga blitt forbundet med askese og forsakelse og utført av munker og eneboere i klostre og i villmarken. Yoga handlet om å sitte stille og meditere, og befant seg langt unna den yogaen som vi i dag kan finne på både yogasentre og treningssentre – og nå også i kirker.
Noen av dem som bidro til at yoga kunne bli en moderne helse- og trimtradisjon, var indiske yogalærere på slutten av 1800-tallet. Utdannet innenfor vestlig medisin, inspirert av blant annet britisk linjegymnastikk og indiske treningstradisjoner, formidlet de at yoga ikke bare er for hinduistiske munker, men for alle, også kvinner, og at yoga kan brukes som gymnastikk og for å få bedre helse.
Kort sagt, fremveksten av moderne yoga gjorde at mange av de eksplisitt religiøse røttene koblet til tradisjonell yoga og hinduisme kom i bakgrunnen. Yoga fikk et uttrykk som sekulære trenings- og helbredelsestradisjoner etter hvert tok inn sammen med andre treningsmåter.
Det at yoga har blitt alminneliggjort via treningssentrene, og ikke lenger forbindes med en alternativ livsstil og politisk protest slik som på 1960- og 70-tallet, har trolig vært avgjørende for at menigheter med ulike teologiske profiler har innlemmet yoga som del av sitt tilbud. Sekulariseringen av den tradisjonelle yogaen legger dermed til rette for at kirker kan re-sakralisere den moderne yogaen i kirkerommene innenfor sine rammer.
Kontinuitet og endring
Som del av vårt forskningsprosjekt har vi lest medieoppslag om yoga i kirker i både Norge og Danmark. I en del av mediesakene i den kristne dagspressen argumenterer kritikere for at yoga ikke lar seg forene med kristendommen, og at yogaens forbindelseslinjer til hinduismen bidrar til synkretisme. Mønsteret som danner seg i disse sakene, er at kritikken er hard en kort stund, og at den dabber av så fort yoga i kirker ikke lenger er en nyhetssak.
Under våre besøk har vi spurt dem som leder yoga-aktivitetene i kirkene om det har vært kontroverser knyttet til å ha yoga i kirkelig regi. Den generelle responsen har vært at initiativene til å arrangere gudstjenester med yoga, eller andre yogaaktiviteter, har blitt tatt imot som en praksis som kan berike kirkens religiøse liv. Vi vil gjerne se nærmere på både positive og negative reaksjoner knyttet til å innføre yoga i kirkene i både Norge og Danmark.
En av grunnene til at motstanden har vært liten kan handle om at det er mulig å skape kontinuitet mellom yoga og velkjente kristne praksiser. Meditasjon og bønn ved hjelp av ulike kroppslige bevegelser og positurer er ikke ukjente fenomen i kirkens tradisjoner. Elementer fra yogagudstjenesten er slik ikke uten forbindelseslinjer til det som er ment kjente og tradisjonelle praksiser i kristendommen.
Kanskje kan det at så få reagerer negativt på yoga også forstås på bakgrunn av vendingen mot en «mykere» og mer sanselig og estetisk kristendom. En annen mulighet er at flere ser behov for en mer helhetlig spiritualitet der også kroppen får en sentral rolle. En tredje mulighet er at en generell bevissthet om svekket oppslutning om tradisjonelle kirkelige praksiser øker interessen for å gjøre folkekirken mer tilgjengelig og attraktiv for flere mennesker.
Neppe på en søndag
På sett og vis er yoga bare ett av flere uttrykk for at kirkene – og ikke minst folkekirkene – alltid har endret seg. Samtidig gjenstår det å se om også yoga blir en del av Den norske kirke og Den danske folkekirke sitt nye standardtilbud, om det er et forbigående fenomen, eller om det forblir et alternativ som tilbys kun enkelte steder der interessen er spesiell stor blant enten stab, frivillige eller gudstjenestedeltakerne.
Det er likevel grunn til å tro at som gudstjenesteform vil ikke yoga bli del av den ordinære søndagsgudstjenesten. At en hel menighet skulle legge seg på yogamatter søndag formiddag, anser vi som ganske usannsynlig. Men dersom noen prøver, vil vi svært gjerne vite om det!