Ramadan er navnet på den niende måneden i den islamske kalender. Den er dog mere kjent som muslimenes fastemåned og en av islams 5 søyler. Voksne troende muslimer faster igjennom hele ramadanmåneden ved å avstå fra mat, drikke, røyk og seksuelt samvær fra daggry til solnedgang. Ramadan markerer islamsk identitet på en ganske spesifik måte ved å inkludere religiøse, etisk-moralske, spirituelle og sosiale elementer, og den har en sentral betydning i muslimenes liv både på det individuelle og det kollektive plan.
Hvorfor faster muslimene?
Blant de 12 månedene i det islamske året er der 4 som er hellige: Dhu-l-qade, dhu-l-hijja, muharram og ramadan, opprinnelig kjent som rajab eller rajab-ramadan. Disse hadde en særlig betydning hos araberne allerede i deres førislamske tid. En uskreven regel, som dog ikke alltid var respektert, var at man ikke måte føre krig i de hellige månedene. Da skulle man inngå våpenhvile og bruke tid på vanlige sosiale aktiviteter. Muhammed gjorde mye ut av å fastholde denne tradisjonen og frarådet sine trosfeller om å gå til krig i disse månedene.
Man vet ikke presis når fasten i ramadan-måneden ble innført i islamsk praksis, men de fleste historikere mener dette fant sted i Medina i det første året etter muslimenes utvandring fra Mekka. Etter det begynte etableringen av en rekke ritualer og praksiser knyttet til fastemåneden.
Fasten omtales i Koranen som religiøs plikt, og dens innhold og forløp beskrives detaljert i hadith- og fiqh-litteraturen. I følge Koranen er fasten foreskrevet muslimene akkurat som den var foreskrevet i «de tidligere religioner», med et formål om at menneskene skulle være «gudfryktige og rettferdige» (Koranen, 2:184). Her tenkes det på de jødiske og kristne fastetradisjonene på denne tiden som muslimene var kjent med, men også på historiene om de gamle profetene og hellige men som gikk i ørkenen for å faste og meditere om Gud.
Ramadan fik en særstatus i islam først og fremst som måned for åpenbaringen idet Koranens åpenbaringer begynte i den måneden Gud henvendte seg til Muhammed via engelen Gabriel, og ifølge muslimsk tro kom de tidligere åpenbaringene også i ramadan-måneden. Flere viktige, historiske begivenheter og episoder fra Muhammeds liv fant også sted i Ramadan-måneden. Han erklærte seg som Guds profet (610), muslimene vant det avgjørende slaget mot polyteistene ved Badr (624) og de gjenerobret Mekka (631), alt i ramadan-måneden. Muhammeds første hustru (Khatija), hans yndlingshustru (Aisha) og hans datter (Fatima) døde alle samen i ramadan-måneden.
Der er således flere markeringer som muslimene praktiserer i ramadan-måneden, og den viktigste er den såkalte skjebnenatten – Laylet al qadr (relaterer til den første Koran -åpenbaringen) som regnes for å være den mest velsignede natt i året, og som faller i de siste nettene av ramadan.
Hva innebærer fasten?
I utgangspunktet gjelder det å utvise respekt for, og kjærlighet til Gud og Koranen, ved å dedikere seg til gudsdyrkelsen. Utover lesningen og studiet av Koranen, samt bønn og meditasjonen om Gud, en hovedregel som beskrevet i islams hellige tekster, er det viktig at man gjør sitt beste for å unngå forbudte og forkastelige handlinger, og at man på samme måte gjør sitt beste for å gjøre gode gjerninger for sine medmennesker. Mange muslimer forstår ramadanfasten som en form for spirituell moralsk jihad, dvs. kampen for å oppnå Guds nærhet og sosial harmoni med omverdenen.
I den forbindelse har ramadan-faste både en ren religiøs betydning som vedrører den enkeltes forhold til Gud, og en sosial betydning hvor ens relasjoner til andre mennesker står sentralt. Når man faster så gir man fortrinnsrett til Gud og åndelighet i forhold til de basale fysiske behov (mat, drikke, sex). Men samtidig utviser man solidaritet og medfølelse med de fattige som kanskje ikke har mat nok, og man har en moralsk forpliktelse overfor medmennesket i form av empati, hjelpsomhet og gavmildhet. Det handler om å være spirituelt og sosialt engasjert.
Ifølge profetens tradisjon er fasten ugyldig hvis man ikke deler ut almisse (sadaqa al-fitr), og det er en vanlig tradisjon selv for ikke fastende muslimer å gi almisse eller humanitære bidrag under ramadan. Vektingen av det sosiale kommer også til uttrykk i måten muslimene feirer ramadan, ikke minst det daglige fastebrytningsmåltidet, hvor man inviterer familie, venner og naboer, inklusive dem som ikke er muslimer, og hvor man ofte går til en felles kveldsbønn til moskeen, voksne menn, kvinner og barn sammen. Ramadan er også en tid hvor muslimene tar dialoginitiativer og inngår fredsavtaler og forsoninger med dem de var uvenner med før Ramadan.
Noen praktiske utfordringer
Fasten er uten tvil en krevende foretagelse som innebærer et radikal brudd men den vanlige dagsrytmen, men troende muslimer opplever den ikke som en lidelse. Man kan ikke benekte at heldagsfasten utgjør en stor fysisk og mentalt anstrengelse hvis man for eksempel skal passe sin jobb i full kapasitet. Men mange fremhever at de får en styrke til å klare oppgaven i kraft av deres vilje til å gjøre noe ekstraordinært, hengivenhet til Gud og dedikasjon til fellesskap. Derfor beskrives Ramadan som en festlig og hyggelig måned. Selv ikke-praktiserende muslimer, som normalt ikke gjør noe ut av islam, faster sammen med andre familiemedlemmer for å kunne være en del av fellesskapet og den deilige ramadan-atmosfæren.
Ettersom det islamske kalenderåret, som er basert på månens kretsløp, er 11 dager kortere enn året ifølge vår gregorianske kalender, betyr det at ramadan rykker frem 11 dager hvert år. I løpet av 36 år vil man således oppleve å faste i alle årstider. Det er særlig utfordrende å faste i sommerperioder hvor dagene er lange og varme, og ikke minst i Norden. Da kan fasten etter den tradisjonelle fastetiden strekke seg over mer enn 20 timer, og i enkelte områder - de såkalte polarområdene hvor solen ikke går ned deler av sommeren, kan man slett ikke følge den tradisjonelle fastetiden.
I disse ekstreme situasjonene velger muslimene alternative modeller, som de forsøker å begrunne gjennom anvisninger i hellige tekster og rasjonaliseringer rundt fastens formål. Noen velger å følge solens tider i Mekka, andre følger det geografisk nærmeste sted hvor solen går ned om natten, andre igjen faster halvparten av døgnet eller følger solens tider i deres opprinnelsesland. For å unngå splittelser og skape en felles modell for fasten i såkalt «unormale» områder hvor man skal faste over 18 eller 20 timer, har en gruppe norske muslimer bestående av eksperter fra forskjellige fagområder i samarbeid med internasjonale islamske autoriteter utarbeidet en ganske original fastetids-modell som bygger på en kombinasjon av lokal tid og Mekka tid (prayertimes.dk).
Grunnprinsippet i alle de alternative modellene går tilbake til Koranens lettelser for fasten hvor syke og svake mennesker, reisende og kvinner som ammer eller har menstruasjon er fritatt fra fasten. Med et utgangspunkt i dette og det generelle prinsipp om at islams ritualer og forpliktelser ikke er ubetingede, får muslimene et relativt åpent rom til tolkningen av de praktiske delene av ramadanfasten.