Setter dialog på dagsorden

Forskere mener det flerreligiøse Norge tydeliggjør behovet for en dialogisk vending i teologien. Den Norske Kirke satte temaet på dagsorden under årets kirkemøte.

Illustrasjon: colourbox.com

I vinter stod TF-forskere i spissen for utgivelsen av boka «Dialogteologi på norsk», som lanserer begrepet dialogteologi. I april i år gjorde Kirkemøtet i Den Norske Kirke et omfattende vedtak under overskriften Religionsmøte og dialog. Her er begrepet dialogteologi tatt i bruk, og vedtaket legger opp til at «Dialogteologi på norsk» skal brukes som ressurs i kirkas videre arbeid med religionsmøte og dialog med andre tros- og livssyn.

Anne Hege Grung forteller at bakgrunnen for boka var et uttalt behov i mange kirkelige miljøer for ny kunnskap om og refleksjon over det å være kirke i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. Grung er en av redaktørene for boka.

-Det var etter hvert tydelig at det fantes et behov for faglige artikler som kunne gi verktøy til ansatte og frivillige i kirka og andre interesserte om hvordan man kan komme religions- og livssynsmangfoldet i møte, forklarer Grung.

Dialogisk vending

Boka er skrevet av både forskere fra ulike utdanningsinstitusjoner og av prester som til daglig er ute i praksisfeltet. Grung forteller at det var viktig å ha med begge deler fordi mange av de ferskeste erfaringene gjøres av prester og andre kirkelige medarbeidere. Flere av artiklene inneholder dokumentasjon av empiri som ellers ikke er beskrevet i akademisk litteratur i Norge, siden dette er et felt som endrer seg raskt.

-Det har vært skrevet mye om hvordan religionsdialog praktisk kan gjennomføres, og det har vært skrevet mye om dialogfilosofi, men det er skrevet mindre om teologiske refleksjoner rundt hvordan erfaringer fra religionsdialog og det tverrkulturelle samfunnet påvirker kirkas teologi, forteller Sven Thore Kloster. Han er en av redaktørene sammen med Grung.

-Vi mener det bør skje en dialogisk vending i teologien. Boka Dialogteologi på norsk søker å vise noen sider av hva en slik dialogisk vending kan innebære. Hvilke nye spørsmål oppstår i det flerreligiøse samfunnet, og hvordan kan norsk teologi svare relevant på disse, spør Kloster.

Erfaring som utgangspunkt

- Boka kommer med bidrag til en kontekstuell teologi i en flerreligiøs og pluralistisk kontekst. Dialogteologi kjennetegnes av en åpen holdning om at det er gjennom dialog og engasjement med vår kontekst at vi vinner ny innsikt om oss selv, om andre og til om med om Gud, sier Kloster.

Den første delen av boka tar for seg dialogteologi som uttrykk for kristen selvforståelse i møte med andre tros- og livssyn. I tillegg til de tradisjonelle verdensreligionene tar denne delen for seg dialogen med livssynshumanismen og tradisjonell samisk spiritualitet, noe som er særegent for den norske konteksten.

-Norge er unik i verdenssammenheng ved at livssynshumanismen har fått stor plass i den nasjonale tros- og livssynsdialogen. Human-Etisk Forbund (HEF) er landets tredje største tros- og livssynssamfunn. HEF har spilt en viktig rolle i tros- og livssynsdialogen i Norge, forteller Kloster.

Ny empiri

I den andre delen av boka møter vi konkrete «case» som illustrerer dialogteologi i form av kirkelige handlinger i en flerreligiøs kontekst.

-Eksempler på problemstillingene vi møter her er hva som skjer med dåpsteologien når et dåpsfølge spør om en muslim kan være fadder. Eller hva som skjer når en buddhist har ønsket å ha en kristen prest til å forrette i sin begravelse, forteller Kloster.

-Et annet felt er sjelesorg. I indre Oslo by er en betydelig del av de som oppsøker en sjelesørger i Den Norske Kirke (DNK) ikke medlemmer av kirka, og de fleste av disse er muslimer, fortsetter han.

Skolegudstjenesten undersøkes også i denne delen av boka. I bydel Grorud i Oslo har prestene skolegudstjenester for skoler hvor langt under halvparten av elevene som deltar har bakgrunn fra en kristen tradisjon.

-Hvordan har man skolegudstjenester for slike elevgrupper? Hva sier presten når halvparten av menneskene i kirkerommet er muslimer, spør Kloster.

Grung mener at både ekklesiologien og en del av den praktiske teologien vil måtte forholde seg til at vi får stadig flere flerreligiøse familier i Norge.

-Dette vil jo skape nye praksiser, og dermed utfordre teologien. Det vil ikke nødvendigvis forandre dogmatiske læresetninger, men det kan skape nye måter å tenke om kirka, teologi og kristent fellesskap på, sier hun.

Hat mot jøder og muslimer

Kirka bærer på en tung og problematisk arv når det gjelder forholdet til jøder og muslimer, i følge Sven Thore Kloster. Foto: TF/UiO

Klosters eget bidrag i boka tar for seg historien om det kristne hatet mot jøder og muslimer. Han viser til forskere som har pekt på at jødene har blitt demonisert som den religiøse andre gjennom store deler av kristendommens historie.

-Jødehat har vært en av kristendommens sentrale, identitetsskapende ytringsformer. Også islam har blitt karakterisert som kristendommens identitetsskapende motidé, sier Kloster.

 -Selv om kristent jødehat og muslimhat er to ulike historiske fenomener, har kristne også dannet seg fiendebilder av «muslimen» i snart 1400 år og definert seg selv i forhold til dette vrengebildet, forteller han.

-Det er altså ikke bare i kjølvannet av krigen mot terror at fiendebilder av islam og muslimer har dukket opp. De har vært til stede som idemessige og religiøse strømninger i kulturen i lang tid. Mange har opphav i korsfarertiden.

Han undersøker hvilke konsekvenser dette har for hvordan man tenker om kristen identitet i dag, og spør hvordan kristen identitet kan bygges uten demoniserte fiendebilder av andre.

Reproduserer gamle forestillinger

Kloster understreker at både jødehat og muslimhat må analyseres og fortolkes som historiske fenomener i gitte religiøse, politiske, økonomiske og sosiale kontekster.

-Samtidig ser vi at det er sterk kontinuitet mellom mange av dagens fiendebilder og stereotypier og tidligere tiders, sier Kloster.

-Fra det 12. til 14. århundret ble det for eksempel i Europa dannet et bilde av islam som en falsk, voldelig, og promiskuøs religion hvor Muhammed var Antikrist. Dette er jo lett gjenkjennelige ingredienser i dagens kommentarfelter og islamdebatter, forteller Kloster.

Når det gjelder kirkelig antisemittisme i vår tid viser Kloster til en juleandakt i et menighetsblad skrevet av en prest i 2014, hvor det sies at det var jødene som drepte Jesus.

-Å si at «jødene drepte Jesus» er et klassisk uttrykk for kristen antisemittisme. Det er egentlig et oppsiktsvekkende eksempel fordi mesteparten av den kirkelige, antijødiske retorikken kommer til uttrykk på langt mer «raffinerte» måter nå for tiden, forklarer Kloster.

Han viser til at det ikke er uvanlig at prester kontrasterer mot «det jødiske» i forkynnelsen for å framheve kristen kjærlighet.

-Jødene hadde budene og loven, med Jesus kom kjærligheten og nåden. Jødene var harde, Jesus mild og nådefull. Vi glemmer at Jesus var jøde, og hører ikke det han sier som del av en større jødisk diskurs.

-Kristen forkynnelse må i større grad enn det som er tilfellet i dag ta inn over seg at NTs tekster ikke presenterer et historisk dekkende bilde av jøder og jødedom. De teologiske poengene vi i dag skaper med utgangspunkt i disse tekstene, må ikke basere seg på en polemikk mot eller kontrastering av denne «jødedommen», sier Kloster.

Tung arv

Kloster mener at kirka bærer på en tung og problematisk arv når det gjelder forholdet til jøder og muslimer.

-Dette er en arv som vi stadig vekk ser komme til uttrykk på nye måter, og som vi ikke er ferdige med å bearbeide. Selv om karikeringen, polemikken og hatet går begge veier – også fra jøder og muslimer mot kristne – fratar ikke det oss ansvaret for å feie for egen dør, mener han.

-I en dialogisk teologi er erkjennelsen og utforskingen av egen fortid viktig. For å kunne oppdage og motvirke dagens hat og fiendebilder, må vi være i stand til å gjenkjenne det. Og så må vi øve oss på å utvikle teologi og forkynnelse uten å kontrastere det negativt mot andres tro.  

-Det er et lite fruktbart utgangspunkt for reelle og likeverdige dialoger hvis man hele tiden tenker på de andre som tilbakestående, sier Anne Hege Grung. Foto: TF/UiO

Historisk evolusjonisme

Anne Hege Grung tar i en av sine artikler et oppgjør med en utbredt forestilling i Europa om Islam som en mindre utviklet religion enn kristendommen. Hun mener et slikt syn hvis det er konsekvent bidrar til å gjøre reell dialog og fellesskap nærmest umulig.

-Vi har en måte å snakke om muslimer på i Europa og Norge hvor vi ofte har plassert dem i en annen tid enn den tiden vi som regner oss som den kristne majoriteten befinner oss i. Gjennom dette har vi markert at islam er en religion som ligger utviklingsmessig etter kristendommen, sier Grung.

Hun forteller at mange snakker om Islam som om den befinner seg i middelalderen når den sammenlignes med kristendommen, og det blir sagt at den for eksempel ikke har vært gjennom noe som tilsvarer den europeiske opplysningstiden.

-Denne måten å kategorisere Islam på er basert på en historisk evolusjonisme hvor man tenker seg at religioner og kulturer blir stadig mer utviklet og siviliserte ettersom tiden går. Det kan nærmest bli framstilt som en naturlov om hvordan ting utvikler seg, og Europa og kristendommen blir forutsatt å være evolusjonsmessig foran alle andre kulturer og religioner, forklarer Grung.

Må anerkjenne samtidighet

-Dette er et problematisk syn fordi det blir ekstremt etnosentrisk og eurosentrisk. Det er et lite fruktbart utgangspunkt for reelle og likeverdige dialoger hvis man hele tiden tenker på de andre som tilbakestående. I en sånn måte å tenke på finnes det bare en riktig mal for verdensanskuelse som man håper alle andre vil bøye seg for til slutt.

Grung har i sitt arbeid lent seg på sosialantropologen Johannes Fabian. Han har skrevet boken «Time and the Other. How Anthropology Makes its Objects» hvor han kritiserer denne måten å bruke tidsbegrepet på. Han mener at en likeverdig kommunikasjon er avhengig av at man anerkjenner hverandres samtidighet.

For Grung er denne anerkjennelsen et grunnleggende premiss også for dialogen mellom kristne og muslimer, men den kommer ikke av seg selv. Hun viser likevel at det er situasjoner som kan bidra til opplevelsen av likeverdighet.

-Erfaringen er at denne opplevelsen av samtidighet, som også skaper likeverdighet, kan komme når man står overfor felles utfordringer. Da blir man nødt til å møte noe sammen, og for å gjøre det  må man også anerkjenne et felles ansvar, og et felles her og nå , forklarer Grung.

Dialogteologi og feminisme

I et annet bidrag til boka diskuterer Grung forholdet mellom kristen-muslimsk dialog og feminisme.

-Dersom både dialog og feminisme er normative prosjekter som fremmer menneskelig likeverd og likestilling mellom henholdsvis mennesker av ulik tro og mennesker av forskjellig kjønn, kan man tenke seg at de to prosjektene kan både utfordre og lære av hverandre, sier hun. 

Gjennom tre ulike case diskuterer Grung forholdet mellom det dialogiske og det feministiske prosjektet slik det har utfoldet seg i bestemte kontekster og situasjoner.

-Begrepet kjønnsrettferdighet fungerer godt i kristen-muslimske dialoger. Begge tradisjonene har et forhold til rettferdighetsbegrepet, og så gjelder det å applisere det også på om menn og kvinner blir behandlet rettferdig og i forhold til idealene i ulike tradisjoner.

Grung sier at når kjønn og kjønnsroller blir en del av en religiøs identitetspolitikk, kan det bli vanskeligere.

-Kristen-muslimsk dialog bør ikke være en hvilepute for å videreføre patriarkalske normer i en ny setting. For å kunne koble sammen dialog og feminisme bør man forsøke å gjøre dialogene til steder der man både praktiserer og tematiserer kjønnsrettferdighet, mener Grung.

Kirka og livssynshumanismen

Oddbjørn Leirvik forteller at den sekulære humanismen har bidratt til et sterkere individfokus i den norske tros- og livssynsdebatten. Foto: UiO

Norge har siden 50-tallet vært i en særstilling når det kommer til tros- og livssynsdebatt. Helt siden Human-Etisk Forbund (HEF) ble stiftet har den sekulære humanismen vært en tydelig stemme i livssynsdebatten, ofte da med religionskritisk snert i følge Oddbjørn Leirvik. Men fra 1980-årene har humanetikerne også engasjert seg i mer åpne religionsdialoger, først med kirka og dernest i en rekke dialogfora med de religiøse minoritetene.

Leirvik forteller at dialogen til tider har vært polemisk og mer preget av konflikt, men at human-etikkens likebehandlingsprinsipp og humaniseringsprosjekt også har påvirket kirka. Han har skrevet om kirka og humanismen.

-Jeg tenker at hovedtemaet i samtalen med human-etikken teologisk sett er at kirka blir utfordret til å tenke gjennom hva vi legger ikke bare i ordet humanisme men også i det mer aktive begrepet «humanisering». Hva vil en humanisering av teologien bety? Og hva slags religionskritikk er nødvendig å utføre hvis man har som mål å humanisere etikken, spør Leirvik.

Han er usikker på hvor store konsekvenser dialogen med human-etikken har fått den teologiske tenkningen, men mener den helt klart har fått konsekvenser for hvordan kirka agerer i samfunnet.

-Hvis du ser på de ulike utredningene om stat og kirke fra 2000 og fremover ser vi hvordan kirka har omfavnet det religionspolitiske prinsippet om ikke-diskriminering, og blitt mye mer skjerpet på minoritetenes rettigheter enn tidligere. Det er helt klart en frukt av dialogen og diskusjonen både med HEF og de religiøse minoritetene, men kanskje særlig HEF siden de har vært den skarpeste kritikeren av kirkas privilegerte posisjoner, forklarer Leirvik.  

Humanisme som livsholdning

Leirvik er særlig opptatt av spørsmålet om hvorvidt humanismen skal forstås som en livsholdning som både religiøse og ikke religiøse kan ha, eller om den skal forstås som et altomfattende livssyn.

-Dette har vært en løpende diskusjon helt fra HEF ble stifta på 50-tallet. En viktig aktør i den diskusjonen er Nansenskolen, som formelt heter Norsk Humanistisk Akademi, forteller Leirvik.

Nansenskolen har i følge Leirvik vært veldig klare på at de vil representere både den religiøse og den ikke-religiøse humanismen, og skolen bidro på 80-tallet sterkt til en mer konstruktiv samtale mellom kirka og human-etikken. Da var den bærende grunntanken at humanismen må kunne formuleres som en samlende livsholdning på tvers av tro eller ikke-tro.

-Bølgene kan fortsatt gå høyt i media i saker som for eksempel forholdet mellom stat og kirke, men det går mer på kirkas posisjon i samfunnet enn på en omfattende kristendomskritikk. Det har virkelig forandret seg fra 50-tallet og til i dag. Nå er vi på et helt annet sted i form av en åpen og respektfull samtale om tro og livssyn, forteller Leirvik.

Dette gjelder ikke bare i forhold til kristendommen, men også andre tros- og livssyn. Leirvik sier at til tross for til dels krass kritikk mot Islam fra human-etisk hold, har HEF som organisasjon stått sammen med Islamsk Råd i mange religionspolitiske saker. De gjorde for eksempel felles sak mot staten da fritaksretten i det nye KRL-faget i skolen ble fjernet.

Humanisering og kristen-muslimsk dialog

Leirvik mener humaniseringsprosjektet ikke bare har påvirket kirken i dialogen med livssynshumanismen, men også andre dialogprosesser. Han har sett på forholdet mellom et gruppefokus og et individfokus i religionsdialogen, og mener at en individrettet humanisering er en del av utviklingstrekkene.

-I mange tilfeller har kirka prøvd å vise solidaritet overfor muslimene som gruppe i Norge som del av en tillitsbyggende dialog. For eksempel under karikaturstriden i 2006 beklaget kirkeledere at man såret muslimenes religiøse følelser.

Dette tolker Leirvik som en type gruppesolidaritet. Men i de senere årene mener han at man kan identifisere et sterkere fokus på individets integritet i fellesuttalelsene som har kommet fra kristent og muslimsk hold. Et eksempel er en uttalelse om retten til å konvertere, et annet er en om vold i nære relasjoner.

-Særlig disse to har et klart fokus på individet. Underteksten er at den gruppa du tilhører kan være din verste fiende, for eksempel når det gjelder kulturell/religiøs legitimering av vold mot barn og kvinner, eller sanksjoner mot dem som skifter religiøs tilhørighet, forklarer Leirvik.

-Her settes individets integritet høyere enn de gruppebaserte tradisjonene. Denne individorienterte dreiningen i den kristen-muslimske dialogen i Norge vil man også kunne kalle humanisering, og den må sees i sammenheng med utviklingen blant tros- og livssynssamfunn i Norge og dialogene dem i mellom i etterkrigstiden.

Av Mathias H. Eidberg
Publisert 20. mai 2016 15:49 - Sist endret 27. juni 2018 08:49