Fra nazi-protest til første kvinnelige prest

Det var særlig to ting som kom til å prege Ingrid Bjerkås sitt liv i voksen alder. Først kom hennes protester mot nazi-regimet under krigen, og senere ble hun landets første kvinnelige prest. Ganske usannsynlig med tanke på hennes bakgrunn som kjøpmansdatter, og hennes voksne liv som husmor i gode kår i Bærum. Aud Tønnessen har skrevet biografien hvor du kan lese Ingrid Bjerkås sin historie.

Ingrid Bjerkås sammen med noen av lokalbefolkningen på Senja. Foto: Riksarkivet

Ingrid Bjerkås vokste opp i trygge omgivelser, først i Kristiania og deretter på Lysaker i Bærum. Foreldrene startet landhandleri på Lysaker når Ingrid var 12 år, og forretningen gikk godt.

Aud Tønnessen forteller i sin bok om en oppvekst preget av mange sosiale aktiviteter, privatskole og glade somre på sommerhuset på Søndre Langåra.

Hun traff etter hvert sin mann, Søren Alexius Bjerkås, og de giftet seg i 1922. De bosatte seg på Jar i Bærum, og Tønnessen skriver at der skulle de bli boende livet ut, med unntak av årene på Senja.

Politisk vekker

Ingrid Bjerkås var opptatt av samfunnet rundt seg, og fulgte godt med i politikk og hva som ellers skjedde i verden. Men det var særlig én hendelse som fanget hennes interesse og som i følge henne selv nok var utslagsgivende for hennes brennende engasjement og kamp mot nazismen.

I 1935 fikk den tyske journalisten og pasifisten Carl von Ossietzky Nobels fredspris for sitt engasjement for nedrustning. Han hadde avslørt den ulovlige tyske opprustningen som startet under Hitler, og ble arrestert og torturert av nazistene. Utdelingen ble kritisert i deler av den norske pressen, og saken ble politisk meget betent.

Tønnessen skriver at Ingrid selv omtalte denne saken som en øyeåpner for henne når det gjaldt tyskernes vilje til å begå overgrep.

-Det radikale momentet i Ossietzkys kamp tente en politisk gnist i henne, forteller Tønnessen.

Religiøs vending

Tønnesen forteller at krigen ble en rystende dramatisk og skjellsettende opplevelse for Bjerkås. Hun opplevde sitt livs dypeste krise, og visste ikke hvordan hun skulle takle det. Men hennes personlige krise skulle føre til en religiøs vekkelse som gjorde at hun etter eget utsagn fikk uante krefter og mot.

Denne religiøse vendingen og kraften hun opplevde å få gjennom den skulle vise seg å bli utgangspunktet for at den veltilpassede og ordinære husmoren Ingrid Bjerkås fra Bærum kunne bli en av Norges trolig tøffeste og modigste kvinner, skriver Tønnessen.

-Styrken og motet var forankret i noe utenfor henne selv, og det gjorde henne tryggere og sikrere når hun i fortsettelsen fulgte det hun opplevde var rett og riktig.

Uvant sjanger

Aud Tønnessen forteller at det var en utfordring å gå løs på biografisjangeren.

-En biografi må, også når den er forskningsbasert, ha en type dramaturgi. Det opplevde jeg som viktig, og det gjorde dette arbeidet annerledes enn hva jeg tidligere har skrevet.

For Tønnessen ble det viktig å tenke inn og ta hensyn til hvem biografiobjektet var, hva slags materiale som var tilgjengelig om henne, og hvilke hendelser som var de viktigste å løfte frem.

-Dramaturgien fordret en sterk narrativ, og narrativen måtte kunne bære enkelthendelsene og gi liv og mening til dem. Jeg ble også utfordret av forlagsredaktøren i Pax om å våge å “fargelegge” fortellingen, legge inn stemninger og følelser. Akkurat det syntes jeg var vanskelig og var redd for å bli “tabloid”, fortsetter Tønnesen.

Tønnessen forklarer videre at hun etterhvert fant en form hvor hun også våget å tolke materialet på måter som tok høyde for dette. Hun kunne for eksempel skrive at Ingrid Bjerkås gikk lei, eller var usikker, fordi hun fant skriftlige belegg som kunne tolkes dithen.

Hun synes det er merkelig at ingen har gått løs på denne biografien før, og mener man skal lete lenge etter et bedre biografimateriale enn Ingrid Bjerkås.

-Én ting var at hun ble den første kvinnelige prest. Men hennes dramatiske historie fra krigen bidrar også til å gjøre hennes historie meget spennende, konstaterer Tønnessen.

Motstandskvinnen Ingrid Bjerkås

-Bjerkås var helt fra første stund klar på at det var hennes, og enhver nordmanns oppgave som hun sa, å hindre tyskerne i okkupasjonen og det nazistiske styret, forteller Tønnessen.

-Hun var ikke organisert i motstandsbevegelsen, men hun handlet målrettet og konsistent, som da hun i juni 1940 dro til Slottsplassen hvor Josef Terboven skulle tale til det norske folket for aller første gang.

Hennes mål var å stanse ham i talen. Og hun klarte å bryte igjennom sperringen og rope at her skal ikke holdes noen tale av noen tysker, før hun ble arrestert og tatt med til Victoria Terrasse.

Protest mot Quisling

Bjerkås levnet ingen tvil om hva hun mente om Quisling i brevet hun sendte ham. Se brevet i større format nederst i saken. Foto: Riksarkivet.

 

Ingrid Bjerkås sitt engasjement under krigen var lite kjent før 2010, og hun snakket ikke mye om det selv heller. Det vakte derfor forundring når Riksarkivet i 2010 offentliggjorde et brev hun skrev til Quisling i september 1941. Innholdet var oppsiktsvekkende.

I brevet fordømte hun det hun betraktet som hans forsøk på å forføre svake nordmenn inn i landssvik. Hun var ikke alene om å sende slike protester direkte til Quisling, og hadde hun latt det bli med det ene brevet ville det mest sannsynlig ikke fått noen konsekvenser.

Men Bjerkås forventet både et svar, og at Quisling skulle endre kurs. Når det ikke skjedde skrev hun et nytt brev, og da reagerte regimet. Hun ble siktet for ærekrenkelse og forsøkt stemplet som alvorlig psykisk syk.

Da hun gikk i spissen for en lokal protest mot arrestasjonene av flertallet av lærerne på Stabekk Gymnasium, fikk hun et møte med Quisling. Dette møtet oppskaket henne kraftig, men hun fortsatte likevel protestene, og skrev etter hvert også et brev til Josef Terboven.

Internert på Grini

Brevet til Terboven skulle vise seg å bli starten på en ny fase. Rett før jul 1943 ble Ingrid Bjerkås arrestert og sendt til Grini. Først etter nærmere to måneder fikk familien et livstegn fra henne. Da fikk hun sende et brev, selvsagt underlagt strenge sensurkrav.

Bjerkås ble sittende på Grini i ett år, derfra ble hun overført til Bærum sykehus. Først kort tid før frigjøringen fikk hun reise hjem igjen.

Livet etter krigen

Etter krigen ble det vanskelig for Ingrid å gå tilbake til sin gamle tilværelse. Hun trengte å engasjere seg i noe samfunnsnyttig, og ønsket å fordype seg i sin kristne tro. I noen år engasjerte hun seg i søndagsskolearbeidet i Jar kirke, men da menigheten ønsket at yngre ledere skulle ta over arbeidet kom hun frem til at hun ville gi seg i kast med teologistudiene. Det var ingen selvsagt ting for henne, både det at hun var kvinne og at hun nærmet seg 50 år gjorde henne usikker. Men i 1951 startet hun på sine universitetsstudier.

Teologistudier

Selv om Ingrid Bjerkås ikke var den første kvinnelige teologistudenten i Norge, var det realtivt få kvinner som hadde gjort dette tidligere. Helt frem til 1938 var da også presteembetet stengt for kvinner. Men lovendringen ga menigheter rett til å reservere mot å få en kvinnelig prest. Motstanden mot kvinnelige prester og teologistudenter var da også formidabel da Ingrid Bjerkås studerte, til tross for at diskusjonene hadde pågått lenge.

Tønnessen sier at den tidvis nokså nedrige måten kvinneprestmotstanderne agerte på er noe av det mest oppsiktsvekkende hun fant i sitt arbeid med biografien.

-Enkelte underkjente henne enhver form for integritet og latterliggjorde hennes kall, forteller Tønnessen.

Bjerkås begynte å studere på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Selv ved dette fakultetet, som var kjent som det liberale fakultetet, var mottakelsen heller kjølig.

-Det var påtakelig også hvor lite støtte hun hadde fra mer kvinneprestpositive miljøer. TF var ingen pådriver for henne, og støtten til kvinnelig prestetjeneste i sin alminnelighet var nok mye preget av en form for defensiv holdning à la: Vi kan ikke se at det er noe i Bibel og tradisjon som gjør at kvinner ikke kan bli prester, fortsetter Tønnessen.

Hun forklarer at det var først med Arne Fjelberg og Jakob Jervell, som begge ble knyttet til universitetets presteutdanning omkring 1960 at det ble levert positive argumenter for at kvinner ikke bare kunne, men også burde bli prester. De representerte i følge Tønnessen et vannskille.

Outsider

Tønnessen forteller at Ingrid Bjerkås på sett og vis var en outsider.

-Det var trolig en styrke. Mens andre kvinnelige teologer som ønsket å bli prester på den tiden kjente på ubehaget i å utfordre og føle seg som en inntrenger i presteskap og kirkeliv, skjøv Ingrid Bjerkås slike motforestillinger til side. Hun manglet mange av de sosiale bindinger til det etablerte kristelige og kirkelige miljøet som mange andre hadde.

Bjerkås pekte på den juridiske rett og hun koblet inn kvinnesak. For henne var det en god sak at kvinner nå hadde fått rett til å bli prester, for kirken trengte kvinnene; den var ikke hel uten dem. I kvinnesaksmiljøer sluttet man opp om henne og så opp til henne.

Kontroversiell ordinasjon

Presten Ingrid Bjerkås. Foto: Riksarkivet

 

Motstand til tross, Ingrid Bjerkås fullførte teologistudiene i en alder av 57 år, og var fast bestemt på å bli prest. En lovendring i 1956 fjernet menighetenes reservasjonsrett og ga kvinner adgang til å bli prester på lik linje med menn. Men mange mente at hennes alder og at hennes svake akademiske prestasjoner tilsa at hun ikke burde bli den første kvinnelige presten.

Ingrid Bjerkås måtte også søke flere stillinger før hun til sist ble ordinert av biskop Kristian Schjelderup på Hamar. Schjelderup var den ene av to biskoper som hadde vært positive til å åpne for kvinnelige prester når loven ble endret i 1956. Men selv han ga uttrykk for en viss reservasjon i forhold til Bjerkås grunnet hennes alder, samtidig som han støttet henne fullt ut og ikke ville legge hindringer i veien for henne.

19. mars 1961 ble så Ingrid Bjerkås ordinert i Vang kirke. Dette var en nasjonal begivenhet, og norsk og utenlandsk presse dekket gudstjenesten. Her fikk også Bjerkås merke den støtten hun hadde i det brede lag av folket, til tross for kirkelig motstand. Over 1200 personer møtte frem, og det ble satt opp høyttalere utenfor kirken for alle dem som ikke kom inn. Motstanden var på ingen måte over, men Bjerkås beskrev senere den varmen og støtten hun ble møtt med av alle de fremmøtte.

Hun ble regnet som modig i brede lag av det norske folk fordi hun utfordret den konservative kirkemakten.

-Vi må huske på at de fleste hadde “helvetesstriden” friskt i minne og så på Ole Hallesby og Menighetsfakultet som en bastion for en snever kristendomsform. Og på den tiden var alle professorer ved Menighetsfakultet ikke bare mot kvinnelige prester, men aktivistiske og agitatoriske for å fremme sitt syn, forteller Tønnessen.

Tjeneste på Senja

Etter hvert gikk ferden til Berg og Torsken på Senja i Troms. Til tross for at det var vanskelig å få prester til å søke seg dit, og Bjerkås var den eneste søkeren, prøvde flere fra kirkelig hold å blokkere henne. I Torsken ble befolkningen så opprørt over motstanden mot Bjerkås at det ble arrangert en folkeavstemning som med stort flertall ønsket Bjerkås velkommen som prest.

Bjerkås fikk fire år i tjeneste på Senja. Når hennes mann Søren døde i 1965 maktet hun ikke å fortsette på egenhånd, og flyttet tilbake til familiens hjem på Jar.

Pensjonisttilværelsen ble preget av familieliv, men også av en omfattende reisevirksomhet. Særlig var det kvinneforeninger og kvinnesaksmiljøer som inviterte henne, og overalt ble hun møtt med åpne armer og stor respekt. Ingrid Bjerkås var blitt en viktig foregangskvinne som mange så opp til.

Modig

Tønnessen tegner et bilde av en meget modig kvinne i sin biografi. Bjerkås fikk etter hvert lang erfaring med å protestere, enten det var mot naziregimets overgrep eller kirkeledelsens motstand mot kvinnelige prester. Samtidig trekker Tønnessen frem Bjerkås sin måte å være prest på som en av hennes viktigste trekk.

-Jeg synes at Ingrid Bjerkås´ måte å være prest på i beste forstand var en folkekirkeprest verdig. På Senja hvor hun tjenestegjorde opplevde de at hun var en prest man kunne snakke med og nærme seg, i motsetning til prestene før, som hadde holdt mer avstand til folk, forklarer Tønnessen.

Tønnessen trekker også frem kallsopplevelsen for å forklare Bjerkås sitt mot.

-Hun opplevde at hun hadde et kall fra Gud. Det forklarer både motet under krigen og siden i forbindelse med striden rundt hennes ordinasjon som prest og utnevnelse til sokneprest på Senja, forteller Tønnesen.

-Det var lite som kunne rokke ved hennes overbevisning. Når hun først hadde fått en erfaring av at Gud ønsket å bruke henne hadde hun lite rom for kompromiss. Så var hun nokså fra tidlig av utstyrt med en sterk rettferdighetssans og sterk vilje, og når denne viljen fikk et religiøst fundament, ja, da ble hun modig, konkluderer Tønnessen.

Brevet Ingrid Bjerkås sendte til Quisling. Foto: Riksarkivet.

Publisert 19. sep. 2014 17:00 - Sist endret 26. aug. 2015 15:15