Kunst er sansbar kommunikasjon

En kirke med angst for det sansbare og allmenne mister redskapene den trenger for å snakke et språk folk forstår, hevder professor Svein Aage Christoffersen. Han leder forskningsprosjektet ”Sanselighet og Transcendens” og har nylig skrevet en artikkel om troens estetiske dimensjon i boken Skjønnhet og tilbedelse.

Isak av Peter Brandes. Utsnitt av tresnitt.

Hvordan kommer menneskers tro til uttrykk? I det protestantiske norske kirkelandskapet er det særlig to ting som teller: det er meningene dine og moralen din. Troen skal komme til uttrykk i riktig livsførsel og riktige meninger. Vi inkluderer og ekskluderer hverandre basert på om de mener det samme som meg og lever på samme måte som meg.

Snevert syn på tro

Dette er et alt for snevert syn på hvordan troen kan komme til uttrykk, i følge Professor Svein Aage Christoffersen. Og dette har preget kirken i lang tid. Han stiller spørsmålet om ikke det estetiske også kan være en arena for å uttrykke det metafysiske eller det transcendente. Tenker vi oss det transcendente ikke som noe utenfor denne verden, men som en dybde i denne verden, da kan nettopp det estetiske sette oss på sporet av det transcendente. Og med estetikk mener Christoffersen mer enn bare kunst.

-Vi må ha det klart for oss at det ikke bare er kunsten som er estetisk. Naturen i dens sansbarhet er estetisk, og all kommunikasjon er estetisk, også forkynnelsen. Uten stemmens klang, talens rytme og språkets ordbilder kommer det ikke annet enn ubegripelige kvekk fra prekestolen. Og menigheten skjønner ikke et kvekk.

Christoffersen mener det estetiske handler om tilværelsen i dens sansbarhet og om tilværelsen slik den kommer til oss gjennom våre sanser. Det sansbare har form og kan sanses nettopp fordi det har farger, rytme og klang. Uten det estetiske ville livet være formløst, og det formløse kan vi ikke erfare.

Kunst som kommunikasjon

Samtidig mener han kunsten står i en særstilling som et konsentrert estetisk uttrykk.

-I kunsten rendyrkes det sansbare elementet i vår kommunikasjon, så vi blir oppmerksom på det, enten dette nå er fargen, formen, klangen eller rytmen. Når denne konsentrasjonen lykkes, blir også det kommunikative uttrykket forsterket. Uttrykket gjør et sterkere inntrykk. Det er kunstens privilegium, fastslår Christoffersen.

-Vil det si at den estetiske formen bare er uttrykk for en dypereliggende mening?

-Overhodet ikke. Når kunsten rendyrker det sanselige elementet i vår kommunikasjon, blir vi oppmerksom på at det er noe her som har verdi i seg selv, som for eksempel farger.

Kunstens egenverdi

Christoffersen forklarer at som regel tenker vi at det som har verdi i verden er det vi kan bruke til noe og tjene penger på. Alt er i utgangspunktet en råvare for menneskelig profittmaksimering. Det er dette økonomene i næringslivet kaller for verdiskapning.

Men fargene har ikke bare en bruksverdi, de har verdi i seg selv. Form, klang, rytme, farger er noe som kommer til oss med sin egen verdi. Det er derfor vi kan bruke dem til å si noe om det i verden som vi mener også har verdi for oss.

-Mister vi sansen for det sansbare, da snur vi forholdet mellom form og innhold på hodet. Vi kommer til å tro at det er innholdet som gir formen betydning. Men det er omvendt, det er formen som gir uttrykk for innholdets betydning. Og det kan formen gjøre fordi den har en verdi i seg selv, forklarer Christoffersen.

Blomsterhavet 22. juli ikke tilfeldig

Blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke etter terroren 22. juli er for Christoffersen et eksempel på dette. Han mener det ikke er tilfeldig at vår protest mot Anders Behring Breivik kom til uttrykk på denne måten.

-Breiviks handlinger gjorde ofrenes liv betydningsløse. Deres liv var likegyldig for ham, men de var viktige for oss. Blomsterhavet gav et umiddelbart uttrykk for dette, fordi blomstene og fargene i seg selv var et uttrykk både for anerkjennelse og medfølelse og dermed også for protest. Blomstene og ikke minst blomstenes farger hadde en verdi i seg selv som gjorde at vi kunne bruke dem som uttrykk for at vi anerkjente ofrenes verdi og betydning. Derfor var det ikke bare av praktiske grunner vi ryddet plassen, når blomstene visnet. Det var uttrykkskraften som falmet.

Peter Brandes: Isaac.
Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Et annet eksempel er den danske kunstneren Peter Brandes fremstilling av ofringen av Isak. Brandes fremstiller Isak som offeret, knelende, med en bøyd nakke som allerede er knekt. Her er Isak ikke den ene som ble spart, men et sinnbilde på alle dem som er blitt ofret på slagmarken og i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.

Fremstillingen har imidlertid en form som gjør at offeret taler sterkere enn bødlene. Det er offeret som får rett, ikke bødlene. Bødlene ville gjøre ofrene til intet, Brandes henter dem fram og gir dem form. Dermed henter bildet også opp poenget i 1 Mos 22, hvor Gud ikke bare forhindrer, men forbyr Abraham å ta livet av Isak. Bødlene har gjort det Gud selv har forbudt oss å gjøre.

-Brandes har arbeidet med dette motivet gjennom mange år, men det sterkeste uttrykket synes jeg er et tresnitt der Isak nesten er blitt en kaligrafisk form, men likevel slynges mot oss, rød som blod. Det røde er både uttrykk for protest og for hellighet.

Estetikk er vilkår for kommunikasjon

-Hvilken betydning mener du det estetiske har for kirken?

-Kirken er underlagt de samme vilkår for kommunikasjon som alle andre. Den må kommunisere gjennom det sansbare.  Selv om Gud ikke er sansbar i direkte forstand, er evangeliet om Guds nåde sansbart. Evangeliet kommer til oss gjennom sansene våre: vi kan høre det, og vi kan se det. Noen ganger kan vi lukte det, andre ganger kan vi kjenne det som en smak på tungen eller som en velsignende hånd på hodet eller som et håndtrykk. Var ikke evangeliet sansbart, ville vi ikke kunne tro det, fastslår Christoffersen.

-Derfor kommer ikke bare vår kommunikasjon som kirke, men også kirkens trosbegrep og dens forståelse av seg selv som kirke til å lide under en manglende sans for det estetiskes betydning.

Christoffersen mener kirken har store utfordringer knyttet til hvordan den snakker om tro.

-Vi lever i en tid som er tilbøyelig til å tenke at tro bare kommer til uttrykk gjennom bestemte meninger og en bestemt moral. Det er meningene mine og handlingene mine som uttrykker hvorvidt jeg hører til i kirken eller ikke. Noen uttrykk passer inn, andre ikke.

Men tro handler ikke først og fremst om det vi kan uttrykke, men om det vi kan ta imot, hevder Christoffersen.

-Troen kan derfor komme til uttrykk også ved å tenne et lys, og tilhørigheten til kirken kan komme til uttrykk gjennom tilknytningen til et kirkebygg.

Angst for det allmenne og sansbare

-Du mener altså at kirken har lagt for liten vekt på det estetiske. Hvorfor tror du at den har gjort det?

Peter Brandes: Isaac. Tresnitt.
Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

-Særlig i det forrige århundre dominerte det jeg vil kalle for ”separasjonsteologi”, Denne teologien la all vekt å skille det kristne fra det allmenne og slik konsentrere seg om den ”rene” åpenbaringen. Og siden tilværelsen i dens sansbarhet ikke hører med til åpenbaringen, fikk teologi og kirke en berøringsangst for alt som har med det sansbare å gjøre. Kirken forsøkte å gjøre kommunikasjonen så lite sansbar som mulig, og teologien lukket øynene for at den likevel måtte kommunisere på det sansbares premisser.

Christoffersen forteller at i den grad man interesserte seg for det estetiske, ble innholdet viktigere enn uttrykket. Men han understreker at dårlige bilder blir ikke gode bare fordi de har et kristelig innhold, like lite som fargen rød blir ”fin” fordi den brukes i et kristelig bilde.

-Det er fordi fargen rød har en egen fargekvalitet, at den også kan brukes til å si noe viktig i et kristelig bilde. Blåfargen får ikke betydning for oss fordi den brukes til å symbolisere det himmelske, men den kan symbolisere det himmelske fordi den har en egen kvalitet.

Han mener det er viktig at kirken tar inn over seg at det ikke finnes spesifikt kristelige farger som er forskjellige fra alle andre farger, like lite som det gis spesifikt kristelige klanger, former eller rytmer. Det finnes kort sagt ikke et kristelig språk, bare en kristelig bruk av språket.

-Når kirken i sin angst for det allmenne forsøker å lage seg et eget språk, avskjærer den seg fra enhver kommunikasjon med verden rundt og undergraver sin egen kirkelighet. I angsten for vannets alminnelighet slår den Jesus-barnet ut med badevannet.

Publisert 9. okt. 2013 15:19 - Sist endret 9. okt. 2013 15:44