Da jeg hørte at kirkeklokkene i Oslos katolske domkirke ringte i dag morges, og flagget ble heist på halv stang ved kirken, forstod jeg at kong Harald var død. Den norske kirkes biskoper hastet hjem fra et studiebesøk i Roma i går. Kirkeklokker over hele landet ringer i dag, fredag 28 august.
Vi går inn i en tid som vil preges av sorg og takknemlighet over hele Norge. Den norske kirke har et spesielt bånd til kongehuset, og da vi hadde en statskirke, var kongen kirkens overhode. Kong Harald valgte å holde fast ved forpliktelsen om at Norges regjerende monark måtte være medlem av Den norske kirke da statskirken ble til en folkekirke i grunnloven. Det betyr i praksis at alle i Norge har religionsfrihet – unntatt kongen.
Kong Haralds måte å være konge på var likevel svært åpen og inkluderende for andre tros- og livssynssamfunn i Norge. Vi har sett bilder av kong Harald i festgudstjenester i norske kirker, med kippa i synagogen, vi har sett ham på besøk i moskeer. Buddhister organiserte en egen, åpen bønnesamling for kong Harald dagen før han døde. Muslimsk dialognettverk skriver i dag at «kong Harald var en samlende konge som fulgte Norge gjennom store endringer og satte ord på et fellesskap som rommet mennesker med ulike tro, bakgrunn og historie».
Kongens berømte tale fra 2016 der han sa «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», er et uttrykk for at han forstod hvor avgjørende det var at han, kongen, med disse enkle ordene inkluderte alle tros- og livssyn i hva det kan være å være norsk. Dette blir en tid for sorg og takknemlighet, men også for fortellinger og tilhørighet. Fred og lys over kong Haralds minne.
Anne Hege Grung
Dekan