Innlegget ble først publisert som et meningsinnlegg i Vårt Land 21.05.2025. (Krever abonnement)
21. mai 2025 er det 100 år siden Jacob Jervell ble født. Da han døde i 2014, var han en av landets mest profilerte og omstridte teologer. Etter at han ble professor i Det Nye Testamente ved Det teologiske fakultet i 1960, gikk det ikke lang tid før Jervell terget på seg store deler av det konservative kristen-Norge. Iherdige forsøk ble gjort for å få ham parkert i et liberalteologisk hjørne av kirken. Men, skulle det vise seg, uten særlig hell. Jervell hadde en appell som ikke bare strakte seg langt utenfor, men etter hvert også langt inn i de konservatives rekker. Jervell innledet på flere måter en ny, teologisk tidsalder i Norge, og denne innledningen kan det være verd å se nærmere på.
Den historiske Jesus
Det hele begynte for alvor med tre radioforedrag om den historiske Jesus i 1962. Foredragene ble utgitt i bokform samme år og ble en teologisk brannfakkel. Boken utløste en langvarig debatt om bibelsyn og kristen tro. En markant opponent var professor Carl Fredrik Wisløff på Menighetsfakultetet, som forsøkte å skape ro i rekkene med boken Vår tillit til Bibelen(1963). Hans budskap var at moderne bibelforskning må avvises fordi den vil tolke og forklare det bibelske budskapet, i stedet for «å ta det som det står». Jervell anmeldte boken i Kirke og Kultur og påpekte at Wisløff tolker han også, som alle andre. Ingen «tar det som det står». Selv om den moderne bibelforskning slett ikke er ufeilbarlig, er den drevet av et krav om sannhet som Wisløff i sine bibeltolkninger ganske enkelt ser bort ifra.
Jervell kastet seg ikke bare inn i debatten om den historiske Jesus. Han gikk også i bresjen for kvinnelige prester, som det var lite stemning for tidlig på 1960-tallet. Han kritiserte også kirkens motstand mot å vie fraskilte. Når kirken ikke kunne klare det, burde frasi seg retten til å vie. Ekteskapet er tross alt en verdslig ordning. Tidlig på 1970-tallet forsvarte han homofilt samliv, og han foreslo at biskoper burde utnevnes som alle andre, etter en helt normal prosedyre med søknad og vurderte kvalifikasjoner.
Et uttrykk for avmakt
Debatten om den historiske Jesus blusset opp på nytt i 1970, da Jervell sammen med Oddvar Folkestad laget en serie radioprogrammer under overskriften «På forskerferd etter den historiske Jesus». Reaksjonene var om mulig enda sterkere enn forrige gang. Sentrale lærere på Menighetsfakultetet rykket ut, lekmannshøvdinger grep til pennen og Pinsevennenes predikantkonferanse protesterte. Ti landsomfattende kristelige organisasjoner sendte brev til NRK og beklaget at det i popularisert form ble formidlet ensidige synspunkter på sterkt kontroversielle spørsmål i forbindelse med Bibelens troverdighet. Riktignok førte programmene til at det også ble arrangert debatter i radio og fjernsyn der både Jervell og Wisløff var med. Men det bidro ikke stort til å roe gemyttene.
Det er et tegn i tiden at brevet fra de ti organisasjonene var rettet til NRK. 1960-talletmed radio og fjernsyn førte med seg en helt ny situasjon på mediefronten. Det var ikke lenger mulig «å beskytte» egne medlemmer ved å holde farlige trykksaker og teologer på armlengdes avstand. Jervell behersket de nye media med en muntlig retorikk som få kunne konkurrere med. Han formulerte seg skarpt og poengtert og brøt med sin intensitet gjennom skjermen og høyttalerne inn i stuene til folk. Brevet fra de ti organisasjonene var ganske enkelt et uttrykk for avmakt. Siste skanse var nå NRK som skulle beskytte den konservative teologien mot kritisk bibelvitenskap.
Anti-autoritært
1960-tallet var også ungdomsopprørets tiår, og ungdomsopprøret var i alle fall i utgangspunktet anti-autoritært. Tidene skifter, sang Bob Dylan i 1964: «Your sons and your daughters are beyond your command.» Og Jervells historiske Jesus var en autoritetskritisk skikkelse som appellerte til unge mennesker. Jervell kalte ham en person uten identitet. Med det mente han at Jesu samtid ikke hadde en boks de kunne putte ham i. Jesus var hverken en profet, en Messias, en Gud i menneskeskikkelse eller en kirkegrunnlegger og religionsstifter. Han ble oppfattet som irreligiøs, umoralsk og uansvarlig: «I Guds navn trenger han inn på gudsforlatthetens felt, hvor ingen Gud hadde satt sin fot, og han forærer ugudelige det som tilhører rettskafne og moralske: Guds rike» (s.91). Jesus var både en kirke- og folkefiende og en gudsbespotter. «Det var bare én gruppe som forsto ham. Det var de som var kommet til bunns, de hvis liv var gått i stykker, de som levde ved tilværelsens yttergrense, de dømte og fordømte, de håpløse tilfeller» (s.93).
Heller ikke vi i vår tid har en boks vi kan putte Jesus i. Riktignok lar vi ham tale som Gud og Guds sønn, men det sier ikke dagens mennesker noe, skriver Jervell. Historiens Jesus derimot, kan komme oss nær. Det betyr ikke at han blir som oss, snarere tvert imot. Jo nærmere han kommer, desto mer vokser han fra oss, "ikke opp til himmelen, men ned i menneskelighet … Og jo mer vi ser av hans menneskelighet, jo mer nærmer vi oss anelsen av det guddommelige" (s.95). Jesus er «mennesket for andre», skriver Jervell til slutt, med et nikk til Dietrich Bonhoeffer.
Kristologisk radikalitet
Det som gav Jervells bibelforskning en særlig kraft og gjorde ham til en svært etterspurt forkynner, var at hans prosjekt ikke var å peke på avstanden mellom den historiske Jesus og kirkens forkynnelse. Jervells prosjekt var å bruke bibelvitenskapen til å fornye kirkens forkynnelse. Han mente som Karl Barth at teologi er nødvendig fordi det skal prekes på søndag. Men akkurat som Bonhoeffer mente han også at Kirken trenger et nytt språk for å nå dagens mennesker. Kirken må lære å snakke om Jesus på en ny måte, og det kan den historiske bibelforskningen inspirere oss til.
Fornyelse betød for Jervell overhodet ikke tilpasning. Hans kamp for kvinnelig prester, for vielse av fraskilte og for homofiles rettigheter var ikke en tilpasning til tidsånden, men uttrykk for en kompromissløs kristologisk radikalitet. I alle disse sammenhengene gikk han til angrep på autoriteter som mente de hadde rett til å herse med andre menneskers liv. For Jervell var evangeliet «et budskap til de som strever med å være menneske rett og slett … Som finner det vanskelig også i det velpolerte velferdssamfunn, fordi det tømmes for kjærlighet og medmenneskelighet … som hverken kan eller vil eller makter å ta seg hardt til rette på andres bekostning» (s.95). «Derfor ville Jesus vært nådeløs mot klassesamfunnet og effektivitetssamfunnet, mot en verden der vi må skaffe oss alibi og eksistensrett ved våre prestasjoner og evner» (s. 94).
Sett i bakspeilet er det tankevekkende at de som gikk til angrep på Jervell og bibelforskningen hans, ikke enset det kristologiske fundamentet han bygget på. De var primært opptatt av at Jervell stilte spørsmålstegn ved Jesu fødested – Nazareth eller Betlehem? – og ikke forsvarte jomfrufødselen. De ville bare verne om Bibelens troverdighet, og noen også dens ufeilbarlighet i ett og alt. Der de så at den slo sprekker, ilte de til for å tette igjen. Teologiske studenter derimot, etter hvert fra begge fakulteter, og de som hørte Jervell som forkynner, ble derimot tiltrukket av den eksistensielle nerven i hans tekstarbeider og i prekensamlingen med den megetsigende tittelen Ikke bare ruiner (1967).
Hva nå?
Selv om mye er forandret siden Jervell startet sitt felttog for å fornye kirkens forkynnelse og gjøre den livsnær og livskraftig igjen, er hans kristologiske radikalitet fremdeles like utfordrende. Den historisk-kritiske bibelforskningen er riktignok ikke omstridt på samme måte som før. Spørsmålet er imidlertid om dagens bibelforskere, uansett hvor de er ansatt, er opptatt av sammenhengen mellom bibelforskning og forkynnelse på samme måte som Jervell var det, eller om dette er en oppgave som det overlates til prestene å løse på egen hånd. Mener dagens bibelforskere også at teologiske studenter må arbeide med de bibelske tekstene fordi det skal prekes på søndag?
Noen klamrer seg også til troen på Bibelens ufeilbarlighet i ett og alt. Også her har Jervell et godt poeng, når han peker på at den Bibelen de ser på som ufeilbarlig, den eksisterer ikke. Vi har ikke ett eneste originalmanuskript til de bibelske teksten. Vi har bare mer ellermindre pålitelige rekonstruksjoner, basert på en bibelvitenskap som i alle fall ingen bibelforsker mener er ufeilbarlig.
Til sist også et annet tema som Jervell var opptatt av: nattverden. «Dette er Jesus blod», sier vi, når vinen deles ut. Men hva betyr det? Går vi til Det nye testamente der dette uttrykket stammer fra, dreier det seg ikke om den substansen som fløt rundt i Jesu blodårer. «Blod» var et uttrykk for død, skriver Jervell i boken om urkristendommens tro og tenkning. Det nattverden gir oss er ikke Jesu blod i bokstavelig forstand, men hans død for oss og for vår frelse. Boken bærer den megetsigende tittelen Da fremtiden begynte (1967). I og med Jesu død og oppstandelse begynte et nytt kapittel i Guds historie med menneskene.