Tro, lærdom, skikker og forestillinger preget folks liv
Overganger mellom gammel og ny tid kommer til uttrykk som kontinuitet i form av gjenstander som var i bruk før og etter reformasjonen. Den materielle kulturen reflekterer de langsomme og spenningsfylte endringene. Lenge fortsatte tro, lærdom, skikker og forestillinger fra middelalderens katolske kristendomsform å prege folks liv, i generasjon etter generasjon. Primstaven er et godt eksempel på hvordan helgenkalenderen fortsatte å prege og regulere landbrukssamfunnet lenge etter at helgener hadde mistet sin religiøse rolle og betydning. Det samme vitner den vakre brudekronen som er utstilt. Den stammer trolig fra 1520 og er vakkert utsmykket med helgener og var i bruk i lang tid. Men også kirkebyggene, der gammel og ny tro kom til å stå ved siden av hverandre, sporet til overlappende teologiske og kulturelle fortolkninger av livet. For å ta et eksempel som ikke er del av utstillingen, men som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg som ung leste Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Før han utvandret på 1820-tallet, besøkte han Røldal stavkirke. Der hang krusifikset fra 1200-tallet som ble sagt å svette til jonsok og ha helbredende virkning. Det fortsatte å tiltrekke seg pilegrimer i flere hundre år helt frem til 1850-tallet, selv etter iherdige og harde forsøk på å forby slik valfart.
Gamle kirker ble bygd om
Bruddflatene mellom gammel og ny tro kom til uttrykk gjennom forskyvninger og innpassinger i kirkerommet, for eksempel. Gamle kirker ble bygd om for å tilpasses reformasjonens nye betoning av Ordet. Prekestoler fikk en mer iøynefallende plassering, og på Folkemuseet kan man se prekestolen fra Degernes kirke i Østfold fra 1554. Ordets sentrale plass kom også flere steder til uttrykk i nye altertavler, tekstaltertavler, der tekst fra Bibelen, eller Luthers katekisme var gjengitt. Dette skyldtes reformert, billedkritisk påvirkning. Andre steder slo det lutherske billedsynet gjennom, og der ble de gamle altertavlene beholdt eller nye billedtavler laget.
Hans Nielsen Hauge og folkelig reformasjonsbevegelse
Vi må helt til begynnelsen av 1800-tallet og Hans Nielsen Hauge for å finne en folkelig reformasjonsbevegelse i Norge. Med ham fikk også det protestantiske liv og forkynnelse et nytt tyngdepunkt i lekmannsbevegelsen, noe som også kom til å reflekteres materielt. Bedehusene som ble reist var lekfolkets samlingshus, og disse hadde demokratiske og enklere uttrykk enn det som gjaldt i statskirken. Enkelheten iscenesatte det som var det viktigste, nemlig forkynnelsen av ordet, og talerstolen var det sentralt ordnende element, uten alter og døpefont.
Norsk Folkemuseum innbyr til en reformasjonsutstilling der bygninger (stavkirke, bedehus, prestegård, Hans Nielsen Hauges fengselscelle) spiller på lag og utvider vår forståelse av de gjenstander som vises.