Luther og jødene

I november 2015 vedtok synoden i Tysklands evangeliske kirker (EKD) en tekst der de klart og tydelig distanserer seg fra den sene Luthers antijødiske ytringer. Kanskje kunne reformasjonsjubileet 2017 være en foranledning også for Den norske kirken til å gjøre noe tilsvarende?

Kraftig ut mot jødene

Den sene Luthers antijødiske holdningene er et av de vanskeligste temaene å forholde seg til når det gjelder arven fra reformasjonen. I flere polemiske tekster fra 1538 av går han usedvanlig kraftig ut mot jødene. I det mest beryktede skriftet – Von den Juden und ihren Lügen (1543) – anbefaler han blant annet at de bør jages ut av landet og at synagogene deres bør brennes ned. 

Da Luthers skrifter ble utgitt i seks bind på norsk på 1980-tallet, lot utgiverne være å ta med noe fra denne teksten fordi vi mente det var best ikke å bringe den i omløp på nytt. Tekstens virkningshistorie maner til ekstra forsiktighet: Før og under annen verdenskrig ble den i flere protestantiske land utgitt på nytt og brukt til støtte for jødeforfølgelser.

Skjedde også i Norge

Dette skjedde også i Norge: I et hefte utgitt av Norsk Front med tittelen Martin Luther: DET UTVALGTE FOLK. Om jødene og deres løgner finner man noen av de verste passasjene fra Luthers skrift i norsk oversettelse med en kort innledning av forhenværende sogneprest Hans Egede-Nissen. Han introduserer utvalget slik:

Jesus Kristus sa til jødene: ”I har djevelen til far!” (Johs. 8.44.). Luther er således i god overensstemmelse med evangeliene i sitt syn på jødene.
Den evangelisk-lutherske kirke har syndet meget ved å drive humanitet og veldedighet overfor djevelen.
Og ikke minst har den norske kirke, som ved grunnloven er forpliktet til å forbli ved den evangelisk-lutherske konfesjon, syndet ved å undertrykke og neglisjere den store reformators advarsler og sannhetsord om jødene og deres løgner.

De langt fleste lutherske teologer har forholdt seg annerledes enn nazistene til denne delen av Luthers forfatterskap. Én vanlig strategi har vært å ikke snakke om dem. En annen strategi har vært å anføre forskjellige formildende omstendigheter: Luther var i sine siste leveår ganske aggressiv overfor flere ulike typer motstandere, og polemikken mot jødene, mot paven og mot de såkalte ”svermerne” hadde mange fellestrekk. Altså har vi ikke så mye å gjøre med en spesifikk antijudaisme, men mer med utfall mot jødene som en av flere blant kirkens fiender.

Utbredt strategi

Endelig har det vært en utbredt strategi å vise at Luther ikke sto alene blant sin tids teologer med de kraftige angrepene mot jødene. Den berømte humanisten Erasmus av Rotterdam uttrykte seg nesten like uforsonlig i sine tekster tidlig på 1500-tallet, og den antijødiske polemikken blant spanske og franske dominikanere og fransiskanere på 1300-tallet er ikke mindre anstøtelig å lese enn tekstene fra den sene Luther.

På den andre siden har flere forskere de siste årene underkastet Luthers antijødiske skrifter ny kritisk analyse. (For eksempel: Thomas Kaufmann: Luthers Juden, Stuttgart 2014. Her framholdes gjerne at Luthers utfall mot jødene ikke er ”feilskjær”, men konsekvente resultater av hans teologiske tenkning og av hans arbeid med oversettelsen av Det gamle testamente i samme periode. Utfallene er en side ved den ”fremmede Luther”, og de viser en tenkemåte som det i dag er viktig å ta klart avstand fra.

Flere offisielle kunngjøringer tar klart avstand

Mange lutherske kirker har gjort dette i egne offisielle kunngjøringer. I anledning 500-års markeringen for Luthers fødsel i 1983 ble temaet inngående drøftet, og LVFs generalforsamling vedtok året etter en omfattende selvkritisk erklæring om ”Luther, lutherdommen og jødene”. The Church Council of the Evangelical Lutheran Church of America vedtok sin egen erklæring om saken i 1994, og i Tyskland vedtok Evangelische Kirche in Deutschlands synode nå nylig (november 2015) i anledning det forestående reformasjonsjubileet en sterkt kritisk kunngjøring om Martin Luther und die Juden.

Også for Den norske kirken kan jubileet være en god foranledning til å komme med en formell avstandtagen fra denne siden ved arven etter Luther. Bispemøtet hadde en god start med en uttalelse om ”Kirken og jødene” fra oktober 2012, 70 år etter at de fleste norske jøder ble deportert til Tyskland i 1942. Her omtales kirkens holdning til jødeforfølgelse i Norge under siste krig, men uten at noe sies om de særlige utfordringene som ligger i den lutherske tradisjonen i denne sammenhengen.

Anbefalt litteratur:

Emneord: Luther, Jøder, Antijødisk, Nazister, Svermere, Erasmus Av Tarald Rasmussen
Publisert 31. mars 2016 13:09 - Sist endret 5. apr. 2016 09:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere