Hilsen fra dekanen - semesteravslutning høsten 2013

Kristendom og andre religioner har ikke bare en meningsside, men både kroppslige, sanselige og sosiale uttrykksformer er minst like viktige. Dette speiler seg i ett spennende norsk forfatterskap med stor relevans for aktuell norsk religionsdebatt. Slike tanker kan man ta med seg inn i julefeiringen.

Helge Bøe - Endelig fremme

Jeg vil starte med å lese et utdrag fra noen avsnitt i den norske forfatteren Gaute Heivolls siste roman: Over det kinesiske hav, (2013 Tiden Norsk Forlag, Oslo) utgitt tidligere i høst. Boken fremstiller en familie som bor i dalstrøka innafor på sørvestlandet i Norge. Det er ikke en vanlig familie, moren og faren (han er utdannet diakon på Diakonhjemmet og har jobbet 11 år på lukket avdeling på Dikemark) har tatt med alle barna til en avsidesliggende gård og der har de pasienter på legd:

"Mamma og pappa hadde lagt planer for det nye livet i bygda på Sørlandet. De skulle reise et stort hus med mange rom og store vinduer. Sola skulle slippe inn fra morgen til kveld, loftstrappa skulle være bred og ha lave trinn slik at ikke behøvde å løfte beina så høyt. Kjøkkenet skulle være stort og med plass nok til å lage mat til mange. Huset skulle bygges slik at de kunne ta imot pasienter – sinnssyke, pleietrengende krøplinger og åndssvake – og på den måten kunne de fortsette arbeidet ved Dikemark og forvalte Kristi kjærlighets ånd. De skulle bygge sitt eget lille galehus midt i den bygda der pappa var født og oppvokst, den bygda som mamma foreløpig ikke hadde sett."

Lillesøsteren i den sammensatte familien er nettopp omkommet i en ulykke: Men livet endres i familien. En dag dør familiens yngste datter, Tone og i dette sitatet skal familen på syning.

"Jeg ble ikke kvitt synet av mamma. Jeg ble ikke kvitt synet av pappa som holdt henne fast. Det var som med djevlene og de skitne englene. Bildene av mamma og pappa danset rundt meg i mørket. Natta luktet vått, nyslått gress, slåttekarene var ute på jordene før fuglene begynte å synge. Jeg sov så lett. Jeg gled som rare, fordreide luftbobler under isen. Jeg våknet før sola var oppe. Jeg lå stille under dyna, som om det hadde lagt seg et teppe av snø i brystet, og jeg hørte biene som surret fredelig like utenfor vinduet. Alt blomster og biene fløy gjennom kveldene som om de bar vekten av drømmene sine på ryggen. Mamma var plutselig rolig. Jeg torde likevel ikke se på henne. Hun var helt rolig, men liksom blind og døv for alt som foregikk rundt henne. Jeg så fuglen som fløy lavt over vannet, før den plutselig steg opp over skogen. Jeg hørte ekkoet av latteren fra granene på den andre siden av Djupelandsvannet."

Vi trenger alle å lese om religionens stedbundne, sansebundne og kroppslige kontekst.

Det teologiske fakultet utdanner både prester, profesjonsetikere, religionsforskere og mange som går inn i et stort antall andre yrker. Men jeg tror alle trenger å lese bøker som dette, det handler om religionens stedbundne, sansebundne og kroppslige kontekst. I svært teologiske fromme sammenhenger siterer vi ofte berømte tenkere som har sagt at Gud er oss nærmere enn vi er oss selv. Og det er et viktig utsagn, både om Gud og om mennesker. At Gud er oss nærmere enn vi er oss elv er både riktig og helt sant, ellers var det ingen Gud.

Men i Heivolls tekst er det mindre abstrakte forhold.  Lillesøsteren er død, det er dyp, dyp sorg, men det er synet, hørselen og bevegelsene som skildres: Natta luktet vått, nyslått gress, slåttekarene var ute på jordene før fuglene begynte å synge, Jeg sov så lett. Jeg lå, stille under dyna som om det hadde lagt seg et teppe av snø i brystet, og jeg hørte biene som surret fredelig like utenfor vinduet. Alt blomstret og biene fløy gjennom kveldene som om de bar vekten av drømmene sine på ryggen.»

Sånn holder det på. Selve storyen er dramatisk nok, men den kan dere lese selv. Og det bør dere for den handler om viktige sider ved norsk sosial, kultur og religionshistorie. Poenget er:. Alt dette henger sammen, man kan ikke skille dem fra hverandre, den som prøver å skrive om noe som finnes. Når Tone, lillesøsteren, dør, er alt til stede samtidig

Religion, tro og etikk ikke kan skilles ut og være et eget område for spesialistene og de skriftlærde.

I løpet av det siste halvåret har debatten om religionsfrihet, rettigheter, skolegudstjenester, minoriteter, nøytralitet og stat blitt mer intens enn på lenge. Dette er viktige ting som både prester, religionsforskere, menneskebehandlere og alle andre må kjenne til og helst bidra til på de premisser man finner riktig. Men i dag på terskelen til det lange livet fortoner mye av dette seg som små ting: i dag skal vi snakke om store ting og det er at religion, tro og etikk ikke kan skilles ut og være et eget område for spesialistene, de skriftlærde. Religion, tro og etikk er inkarnert og skrevet inn i både liv og kropper til de menneskene som Gaute Heivoll skriver om og det er vår alles oppgave å nærme oss disse viktige feltene med respekt for denne innskrivningen. Da snakker vi sant om både Gud og mennesker og det bør alle gjøre.

Vår kollega Torkil Brekke skrev nylig en tankevekkende artikkel i Aftenposten om alt dette. Brekke går inn i diskusjonen om forholdet mellom (dette er for helt innvidde) RLE og KRLE og mener at K er feil og uheldig. I det har han støtte fra de fleste i dette fagmiljøet regner jeg med. Men mye viktigere er det store. Hele religionsfaget i skolen må tenkes på nytt. Det er en massiv reduksjonisme som ligger til grunn for at man kan beskrive religioner med meninger, synspunkter og forskjeller. Religion er helhet, skrevet inn i kropper, erfaringer, sanser, hendelser og tanker: Natta luktet vått, nyslått gress, slåttekarene var ute på jordene før fuglene begynte å synge. (og det er hele tiden noen som ikke kommer til syne som de skulle) I sånne setninger bor religion, og det er de vi må nærme oss og bo i med ærefrykt, lidenskap og respekt.

Dette er en situasjon jeg tenker at et teologisk fakultet må forholde seg til teoretisk og praktisk. Praktisk teologi kan ikke gå utenom dette kroppslige, men må utvikles midt inne i det sanselige som vokser ut av denne fortellingen. Teoretisk teologi må forstå hva dette er og kan ikke si at dette steller de praktiske med. Og religionsforskere kan ikke si dette er majoritetsreligionens problem. Religionsforskere må inn i det samme univers av følsomhet, savn, kropper og forventninger og finne frem til hva slags religion og hva slags praksis dette er.

Jo vi, har mye å gjøre, men først og fremst ønsker jeg med misunnelse dere som går ut som kandidater fra TF i dag alle gode tanker. Det er et privilegium å være med å tolke, forme og utvikle disse tradisjonene, både i majoritetsreligionene og de som ikke er det. Vi ønsker dere alt godt. Ta godt vare på det dere møter i alle veier og i alle rom.

Emneord: Kristendom, Kroppslig, Kontekst, Semesteravslutning, Sanselig, Religionsdebatt
Publisert 20. des. 2013 14:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere