Minnetale for Inge Lønning. Oslo domkirke 5.april 2013

Da Inge Lønning døde på palmesøndag, var det helt naturlig at hans uventete og alt for tidlige bortgang ble hovedsak i alle nettaviser og i nyhetssendingene i radio og tv. Han bar på en stor visjon og mange i vårt land visste det. Det teologiske fakultet og hele Universitetet i Oslo vil savne Inge lenge, lenge. Kjære familie, takk for at dere lånte ham så mye ut til oss. Vi vil gjerne være med å lindre den sorgen som dere mest av alle bærer frem i dag

Foto: Uniforum

Allerede for mange år siden ble det klart at Inge Lønning måtte regnes som en av de betydeligste teologer i sin generasjon i Europa.  Allerede som ung mann ble han ansatt som lektor og ganske snart som professor i systematisk teologi ved Det teologiske fakultet. I hektiske år fra 1969 til 1985 var han -sammen med Jacob Jervell – og mange av sine yngre elever og studenter – avgjørende for å forme en ny, norsk og internasjonal teologi. Uansett: Dette var en glanstid for universitetsteologien i Norge og Inge og Jacob formet den med begeistring, skarpsinn og en slags henrykt kompetanse.  Deretter var det rektortid og politikktid, men også der med samme tilnærming: Fornyelse, bevaring, menneskeverd.

Jeg tror det henrykte handlet om gleden over å være med å utvikle og fornye hva kristen tro er i vår egen samtid. Det finnes et språk om den kristne troen og dette språket knytter tro og liv, tro og samfunn og tro og medmenneskelighet tett og nært sammen. Ikke alltid så fromt, ikke alltid så putlete, tvert imot: alltid på leting etter den enda skarpere og enda mer presise formulering, eller den enda mer sanne tale om hvordan nå verden egentlig så ut og alltid lyttende til at det finnes livshistorier hos oss andre som er veldig forskjellig fra de egne. Alt dette handlet Inge om oss for oss som var hans studenter, elever, venner, kolleger og – alltid alltid - dype og hemmelige beundrere. Vi fikk et språk av ham som både ga mening i den tunge akademiske samtalen og i den helt alminnelige, hverdagslige der det handler om å leve sammen med andre, bære hverandre, holde hverandre oppe og gi hverandre håp.

Inge var prest og professor, bystyrerepresentant, tidsskriftredaktør, dekan, stortingsrepresentant, medlem i Presidentskapet, nestleder i Høyre, rektor ved UiO, han reiste landet og Europa rundt hele tiden med sine foredrag, sine bedømmelser og sine styreverv. Ingen andre enn Inge selv kjente mengde og omfang. Men de han traff glemmer det aldri, også de som politisk eller faglig ikke delte hans meninger. Med Inge handlet det om visjonen, den store: Troen måtte bygge et språk, et språk for mennesker i denne verden.

For 10-15 år siden vakte det stor oppsikt da den verdenskjente sosialfilosofen Jürgen Habermas proklamerte at han hadde gjort en feilvurdering: Han hadde ment at religionen hadde utspilt sin rolle og måtte overtas av den mellommenneskelige kommunikasjonen. Kommunikasjonen skulle være samfunnets verdigrunnlag, ikke religionen. Det var en feil diagnose, mener Habermas nå. Religionen er kommet tilbake, det er budskapet fra filosofen. Jeg tenker: Habermas møtte nok aldri Inge. Da ville han ha skjønt at religionen aldri var blitt borte. Men Habermas har aldri forstått hvordan den tar seg ut i Inges kristne, protestantisk utgave: Den pragner seg ikke frem, den skryter seg ikke stor, den skråsikrer seg ikke med uklarheter og fromheter. Larva Dei, Guds maske, det har vi lært av Inge at det heter.  Habermas trodde og tror at Gud bare kommer til oss uten maske, som den fromme talen og det nesten ubegripelige språket. Men Inge visste bedre og lærte oss det daglige brød:

Larva Dei kommer til syne som henrykt kompetanse, som glede over andres liv, som de dagene da alt i eget liv mest er i moll, men også som det lykkelige strev med å skrive enda en betydelig artikkel eller holde nok en tale som ingen rundt ham noensinne glemte og aldri forsto hvordan han kunne få det til. Og, i det daglige politiske håndverk som flytter knappenålene og bygger et samfunn eller i begeistringen over den treffende kommentaren som kunne målbinde, høytflyvende som lavtflygende.

Inge Lønning var hele sitt liv Universitetets mann på den mest grunnleggende måte. Han var rektor og institusjonsbygger fordi Universitetet skulle være det sted der den henrykte kompetansen skulle kunne utvikles av mange, for samfunn, studenter og fremtid. Og Inge Lønning var teologiens mann av samme grunn. Bundet til sannheten, fri til å formulere den.

Universitetet i Oslo og Det teologiske fakultet takker i ærbødighet og lyser fred over Inge Lønnings minne.

Emneord: Inge Lønning, Minnetale Av Trygve Wyller
Publisert 5. apr. 2013 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere