Viktig markering av 1814 og relasjonen til Københavns Universitet

Med Norges ambassadør i Danmark og de to rektorene ved Universitetene i København og Oslo i spissen ble det arrangert en flott markering av 1814 ved Det teologiske fakultet i København 25. februar. På denne datoen for 200 år siden samlet norske borgere seg i alle norske kirker for å avlegge eden til den frie nasjonen og velge valgmenn som skulle velge delegater til Eidsvold. Alle disse prestene var utdannet ved Universitetet i København. Det er var derfor en god anledning til å markere også kontinuiteten i det dansk-norske forholdet under og etter 1814. TF i Oslo arrangerte samtidig et eget masterkurs om 1814 i København, ledet av professor Dag Thorkildsen. Det var en flott opplevelse å markere 1814 med en stor gruppe TF-studenter til stede i denne markeringen. Selv holdt jeg denne talen:

TF-studentene satt på første rad under markeringen i København 25. februar. Foto: Mathias H. Eidberg TF/UiO

Ambassadør, rektorer, mine damer og herrer,

Det har vært en stor ære og glede å ha vært tilstede her ved denne høytidelige markeringen ved Københavns Universitet, i dets teologiske fakultet. For oss fra Det teologiske fakultet i Oslo har 1814 aldri eksistert. Innflytelsen fra dansk teologi og Det teologiske fakultet i København har vært meget stor og er en kontinuitet i vår norske teologiske tradisjon.

Selv om de ikke var en del av det teologiske fakultet, var både Kierkegaard og Grundtvig så definitivt danske og de preger ennå i dag norsk teologi og kirke. Mer formelt: I tiden fra 1911 til i dag er det utnevnt 41 æresdoktorer ved Det teologiske fakultet. 7 av dem kommer fra Københavns teologiske fakultet: Nils Jørgen Cappelørn (kreeres nå til høsten), Theodor Jørgensen 1997, Leif Grane 1986, Nils Hansen Søe 1951, Jens Nørregård 1945, Ove Valdemar Amundsen 1917 og Frantz Peder Buhl 1911.

Universitetsteologien – både i København og i Oslo har alltid satt kontakten med den europeiske og internasjonale akademiske teologien i sentrum. Samtidig har den vært seg bevisst ansvaret for en presteutdannelse basert i denne universitetsteologiske tradisjonen. Denne presteutdannelsen er helt klart en sentral del av den nordiske modellen og en viktig forutsetning for det menneskesyn som den norske ambassadør nettopp viste til i sin tale. Vår gode kollega i Oslo, Dag Thorkildsen, har kalt dette for den vest-nordiske modellen. Det er god grunn til å understreke kontinuiteten i denne modellen, både før og etter 1814.

Da de norske prestene – utdannet her i København alle som en – åpnet kirkene for den nasjonale edsavleggelsen til den nye nasjonen og til konstitusjonen – var det det nærmeste Norge har vært den radikale politiske omveltningen, revolusjonen.

De fleste av oss har sikkert fulgt de dramatiske døgnene på Maidan-plassen, det er jo bare noen timers flyreise borte. Det fantes ikke noen Maidan-plass i Norge for 200 år siden.  Det fantes heller ikke noen Tahir plass eller noen Taksimplass. Det fantes datidens plasser: kirkerommene.  Men jeg forestiller meg at radikaliteten må ha vært den samme: Frihet og konstitusjon!  Noen ganger er dette radikale så sterkt at folk risikerer, og til og med mister, livet for det.

Det er grunn til å være takknemlig for alle de prester og jurister som var utdannet ved Universitetet i København og som ga rom til at denne kampen kunne føres i sin samtids plasser. Omgivelsene også den gangen var faren for vold og krig og besettelse. Akkurat som dagens mest aktuelle hendelse: Også på Maidanplassen i Kiev – handlet det om at det kreves stort mot når menneskeverd og konstitusjon skal kjempes frem.

I dag lever vi i en definitivt annen tid enn i 1814. Det er bemerkelsesverdig og viktig at edsavleggelsen og valget av valgmenn som skulle velge delegater til Eidsvoll fant sted i de norske kirkene. Jeg er stolt av det og det gir en ettertanke om forholdet mellom kirke og samfunn. Det handler om verdier i konkrete situasjoner. Men det er samtidig viktig heller ikke å overdrive betydningen av at edsavleggelsen til nasjonen fant sted i kirkene. Edsavleggelsen skjedde på datidens viktigste plass. Kirkene var det offentlige rom i 1814. I dag skjer det samme, men på andre plasser. Men det er ikke noe mindre viktig av den grunn. Det viktige med bededagsgudstjenestene 1814 var at her var en religion villig til å ta en risiko for frihet og konstitusjon. I dag kan det tenkes at religionen må delta for frihet på andre plasser, slik vi ser på Maidanplassen og slik vi har sett både på Tahir og Taksim-plassene. Det viktige er at det finnes en religion som våger å være der frihet og konstitusjon blir til.

Det handler om opprør i nærkontakt med religiøse grunnverdier, verdier som ofte sprenger og bryter med enhver offisiell vedtatt religion, om det nå skjer på Maidan, Taksim eller i tradisjonsrike norske kirke for to hundre år siden. De norske prestene var utdannet i København og vi takker for det i dag. Men midt inne i sin dansk-norske lutherdom stilte de seg i spissen for en selvstendighet og konstitusjon som skulle føre dem ut av den politiske alliansen de så lenge hadde vært en del av.

I dag er det bra for det gode og grunnleggende forhold mellom København og Oslo, mellom det gamle universitet og det unge, at kompetansen om religionen som våget konstitusjon er del av en felles historie. Det betyr for fremtiden at det er en stor og viktig oppgave for både det gamle og det nye universitet å fastholde og videreføre den teologiske kompetansen som fortsatt tar kampen ut på de nye plassene, det er alltid nye grupper som skal utvikle sine kamper for frihet og konstitusjon.

Da de olympiske leker ble innledet for to uker siden, gikk det en historie i Norge om at en ledende sportsjournalist i dansk TV hadde oppfordret danskene til å heie på svenske. Mer sårende kan det det ikke bli sett fra Norge og dansk TV måtte straks forklare seg. Og da ble det bare enda verre. Talsmannen sa at vi måtte huske at for danskene er nordmenn å regne som en lillebror det ikke er kult å ha med seg i byen. Jeg tror dette bare er nesten riktig. Sannheten er – som jeg har lagt vekt på her – at det er storebror som lærte lillebror å tenke selv – så selvstendig at lillebror nå gjerne går alene i byen. Men lillebror glemmer aldri hvem læreren er. Takk for invitasjonen og markeringen!

 

Publisert 1. mars 2014 00:07 - Sist endret 1. mars 2014 00:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere