Epidemi og globalhistorie

Alle ting tyder på at koronaepidemien får globale konsekvenser langt ut over det helsemessige. Professor Terje Stordalen forteller at epidemier har hatt stor påvirkning på menneskehetens historie både politisk og økonomisk. 

utsnitt av maleri

Til tross for å være svært underlegen tallmesig lyktes den spanske conquistadoren Hernán Cortés i 1521 med å erobre Aztekernes hovedstad Tenochtitlan. Cortés ble godt hjulpet av koppeviruset den spanske styrken tok med seg fra Europa, og som Aztekerne ikke hadde noen motstandsdyktighet mot. Utsnitt av maleri fra siste halvdel av 1600-tallet, ukjent kunstner. Kilde: Wikimedia Commons

Enkelte historikere mener at epidemier har hatt avgjørende betydning for menneskehetens utvikling. Biolog og historiker Jared Diamond (1997) hevdet for eksempel at bakterier og immunitet var blant suksessfaktorene da eurasiske kulturer basert på jordbruk startet sin vei mot global dominans en gang i det tredje årtusen fvt.

Nærheten til dyreverden ga økt immunitet. Det samme gjorde geografien: Der afrikanere og sør- og nordamerikanere var forholdsvis isolert, var Eurasia et reisende kontinent. Befolkningen var eksponert for hverandres sykdommer, og hadde derfor høyere immunitet.

Når koronaepidemien når Afrika, Sør-Amerika, og USA., kan vi frykte å få en makaber illustrasjon av Diamonds hypoteser. Det virkelig store spørsmålet er imidlertid hvordan ulike staters håndtering av epidemien vil påvirke de politiske systemenes legitimitet.

foto av Terje StordalenTerje Stordalen er professor i Den hebraiske Bibelen / Det gamle testamentet ved Det  teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han er også Obel Visiting Social Science Professor ved Juridisk Institut, Aalborg Universitet.

Videre er han hovedutgiver av boken Levantine Entanglements: Local Dynamics of Globalization in a Contested Region, som gis ut av Equinox i 2021. I denne boken spiller globalhistoriske teorier en vesentlig rolle.

Globalhistorie og epidemologi

Konvensjonell historieskrivning har fokusert på imperier og nasjoner, på store menn som satte i gang store kriger, modige menn som gjorde fantastiske oppdagelsesreiser, og smarte menn som gjorde viktige oppfinnelser. Globalhistorie er en annen måte å skrive historie på.

Globalhistorien ser på samspillet mellom regioner og kontinenter, og forsøker å skrive menneskehetens og planetens historie. I denne historien skjer endringer på flere ulike nivåer, og med ulik hastighet. Den fremtredende globalhistorikeren Pamela Crossley (2008: 4) beskriver vellykket globalhistorie som historier som “let us know we are all one species, experiencing one history, on one earth”. Hennes primære mål for globalhistorie er å å unngå eurosentrisme, modernisme, elitisme, rasisme.

For mange globalhistorikere har deres fortelling allikevel en grunnlinje. Særlig i en tidligere fase var mange opptatt av grunnleggende betingelser. Disse historikerne fokuserte på geologiske, klimatiske, geografiske, og biologiske forhold som har påvirket de lange linjene i historien.

Innenfor denne forskningen ble epidemier viet oppmerksomhet, slik Crossley viser: Alfred Crosby (1972) hevdet at økningen i interkontinental kontakt i det 15. og 16. århundre førte til voldsomme epidemier i isolerte urbefolkninger på det amerikanske kontinentet. I 1976 argumenterte William McNeil for at sykdom trolig var en viktig grunn til at noen få hundre conquistadorer var i stand til å erobre aztekernes rike med millioner av innbyggere.

Sheldon Watts (1997) viste at smittespredning, så vel som smittebekjempelse, var en vesentlig faktor i den europeiske kolonialismens strategier. Europeerne hadde allerede i middelalderen utviklet rutiner for det vi ville kalle karantene og smittebekjempelse. I motsetning til de fleste andre kulturer isolerte man i Europa de syke, og man beskyttet seg mot dem når man stelte for dem.

Det var i tilknytning til denne forskningen at Jared Diamond utviklet teorien som er nevnt innledningsvis. Ikke bare kulturelle, men også geografiske karakteristika bidro til å gi samfunn fra Eurasia en fordel i møte med epidemier. Han mente at denne fordelen var utviklet over flere årtusener.

Reaksjonene på Diamonds bok har vært delte. I dag er det enighet om at europeere og asiater også ble syke, og at epidemologi alene ikke forklarer hvorfor noen sivilisasjoner klarer å undertrykke andre. Det mest problematiske, og paradoksale, ved Diamonds bok er nok at han ender opp med den samme eurosentriske historieskrivningen som han ønsket å unngå: en historie som setter Europa i fokus.

Korona, politikk, økonomi

Når det er sagt, har den forskningen som er gjengitt ovenfor allikevel vist at epidemier kan få betydning for menneskehetens historie. I de kommende dager og uker vil vi få en forferdelig illustrasjon av Diamonds historie-rekonstruksjoner, og samtidig en makaber bekreftelse på at epidemologi også betinges av politikk og økonomi.

To presidenter på det amerikanske kontinentet har neglisjert trusselen fullstendig. Den ene, Bolsonaro, ser ut til å gjøre det fortsatt. Dette vil føre til at både Brasil og USA. rammes hardere enn det som hadde vært nødvendig.

I flyktningeleirene f.eks. i Gaza, Jordandalen og på Lampedusa kommer viruset til å skape katastrofe ifølge Jan Egeland – og det er all grunn til å ta ham alvorlig. Poenget er ikke at disse menneskene har et dårligere immunforsvar, men at verden tillater at de isoleres under forhold som nå blir helt umulige.

Også i Afrika står flere stater dårlig rustet til å bekjempe viruset, og vil lide tungt. Den koloniale smitte-dynamikken fortsetter i den postkoloniale fasen. (Mye taler vel for at smitten i Afrika denne gangen kommer både fra Europa og fra Kina.)

Store linjer – store spørsmål

Virkelig gjennomgående betydning får epidemier først når de opptrer i samspill med andre endringsprosesser i historiens lange, fundamentale linjer. En slik lang linje er den prosessen hvor Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi. Kina har passert Japan, og avstanden til USA minker stadig. Den utviklingen kan komme til å bli påvirket av den meget ulike håndteringen av epidemien i Kina sammenliknet med U.S.A.

En annen, litt kortere, linje er endringsprosesser i politiske systemer. Det kinesiske styret ser siden årtusen-skiftet ut til å klare å feste sitt grep om den politiske makten. Det amerikanske systemet mister legitimitet gjennom en dyptgripende politisk polarisering, mens flere europeiske systemer er så fragmentert at de er handlingslammet – og derfor utfordres av populisme.

I møte med koronaviruset valgte Kina den strategien Europa hadde i middelalderen: isolerte de syke. Slik ser de ut til å ha avsluttet epidemiens verste periode i løpet av to måneder. Hva de hjemlige politiske omkostningene ved dette kan ha vært, vet vi foreløpig svært lite om.

De europeiske demokratiene stenger hele samfunnet ned, og dette kommer etter alle solemerker til å gi en mer langvarig bekjempelsesprosess. Flere av demokratiene på det amerikanske kontinent har enda ikke valgt sin strategi, later det til – også det vil føre til en lengre prosess, naturligvis. Mens flyktninger i leire og myndigheter i fattige land knapt har noen muligheter for handling.

Hvordan vil den lokale og globale politiske og økonomiske verden ser ut om et år eller to? Vil nasjonale regjeringer styrke eller svekke sin økonomiske handlefrihet, og sin politiske legitimitet, gjennom håndteringen av koronakrisen? Vil virusepidemien favorisere diktaturer og sterke populistiske ledere, eller kan demokratiene oppleve en revitalisering? Dette er blant de virkelig store spørsmålene som nå skal avklares.

Av Terje Stordalen
Publisert 27. mars 2020 12:18 - Sist endret 27. mars 2020 12:42