Thomas Arentzen skriver fra Dumbarton Oaks

Post.doc. Thomas Arentzen har dette året studieåret et forskeropphold ved prestisjefylte Dumbarton Oaks, tilknyttet Harvard University. Til høsten starter han opp i ny stilling ved Uppsala Universitet etter at det svenske Vetenskapsrådet innvilget ham midler til et fireårig forskningsprosjekt. Les Arentzens Amerikabrev!

Bysantinister på Dumbarton Oaks høsten 2018 (foto: Dumbarton Oaks)

”If ever the humanities were necessary, it is in this epoch of disintegration and dislocation”

–Mildred Bliss, 1942 

(sitatet er hugget inn i stein utenfor Dumbarton Oaks’ bibliotek)

Washington DC er en behagelig by. Til hovedstad å være har den en forbausende lav puls – særlig nå om vinteren når turisthordene er borte. Lokalbefolkningen bruker store deler av tida si til å spørre hverandre hvordan en har det eller hvordan det står til nettopp idag. Det er liksom noe avslappende seigt over det hele. Selv om det er vinter, rusler mange fortsatt rundt i kortbukser; de har ikke tatt seg bryet med å skifte. Og sommerdekkene er på, naturligvis.

Men på Dumbarton Oaks Research Library and Collection arbeider vi ufortrødent. Sammen med tre europeiske forskere og én amerikansk utgjør jeg årets (2018-19) ”Byzantine Fellows”. I tillegg tilbringer en håndfull heldige ”Junior Fellows” året her for å ferdigstille avhandlingene sine. Felles for oss alle er at vi har fått privilegiet å komme hit og bo og arbeide på Harvards bekostning. Det er et ualminnelig stimulerende miljø å forske og leve i. Det kan kanskje virke kontra-intuitivt å dra over Atlanteren for å forske på europeisk historie, men faktum er at det knapt eksisterer noen samling i verden som kan måle seg med forskningsbiblioteket på Dumbarton Oaks når det gjelder nettopp det bysantinske. Forøvrig har Dumbarton Oaks en like imponerende før-kolombiansk samling. 

Thomas Arentzen etter en dukkert i Dumbarton Oaks' berømte basseng.

Det var den aristokratiske Bliss-familien som eide godset Dumbarton Oaks i Georgetown og skapte den enestående samlingen. Da de bestemte seg for å donere det til Harvard University og forskningen i 1940, hadde Beatrix Farrand allerede designet den legendariske hagen (som National Geographics nevner blant verdens 10 flotteste) og Igor Stravinskij hadde komponert sin Dumbarton Oaks-konsert. Dumbarton Oaks er med andre ord et nokså unikt sted i Amerika. Personlig setter jeg stor pris på svømmebassenget. Det er berømt blant bysantinister, ikke minst fordi selveste Alexander Kazhdan skal ha endt sine dager her under en svømmetur i 1997.

Selv arbeider jeg med å fullføre et bokprosjekt som handler om bysantinsk liturgisk litteratur skrevet for Den stille uke. Flere hymner og homilier gir groteske beskrivelser av kropper i forråtnelse, mens andre kropper strutter av seksuelt begjær. Er ikke det litt merkelig? har jeg spurt meg. Det er jo tross alt Den stille uke. Samtidig samarbeider jeg med en kollega her om et oversettelsesprosjekt som forhåpentligvis vil bli bok om noen år. I tillegg driver jeg og ferdigstiller en bok som jeg redigerer sammen med Mary Cunningham: The Reception of the Virgin in Byzantium: Marian Narratives in Texts and Images (Cambridge University Press, 2019).

For oss enkle nordmenn er det en anelse uvant å henge med fiffen i den fasjonable bydelen Georgetown. I oktober ble min kone og jeg invitert på middag til Dumbarton Oaks’ direktør. Han bor i skuespillerinnen Elizabeth Taylors gamle villa i 3240 S Street NW. Tjenerskapet serverte herlige retter mens vi konverserte om Donald Trump & co – og om humaniora i disse dager. Før vi begav oss ut i de mørke gatene, fikk vi beskue én av husets mange rariteter: Elizabeth Taylors håndskrevne og meget høflige brev til en nabo og hans bil om at han aller vennligst måtte passe på aldri mer å parkere akkurat på den plassen i gata rett utenfor huset, for nettopp der passet det nemlig så aldeles for godt for hennes hushjelp å stå.

Postdoktor-tida utgjør jo, som vår kjære dekan har uttrykt det, en omflakkende proletar-tilværelse. Jeg kan riktignok huske enda mer proletariske deler av mitt eget liv, men uansett ble jeg riktig lykkelig da jeg nylig fikk beskjed om at det svenske Vetenskapsrådet har innvilget meg midler til et fireårig forskningsprosjekt, som jeg har kalt ”Bortom trädgården: En ekokritisk undersökning av tidigbysantinsk kristendom” ved Uppsala universitet. Det betyr dessverre at jeg etter sommeren forlater TF for denne gang og blir Uppsala-forsker. Det er vemodig. Jeg skulle selvfølgelig gjerne blitt værende på TF, men Uppsala er ikke noe dårlig alternativ, tross alt. Der skal jeg altså undersøke økologiske aspekter ved den tidlige kristendommen. 

Fram til sommeren holder imidlertid familien min og jeg stand i et hus her i en forstad som betimelig nok heter Bethesda. Vi har nytt en annerledes jul med felles nattlig julesang i nabolaget og besøk til det norske juletreet på Union Station. Vi hadde snø-kaos etter nyttår, med stengte barneskoler. Folk flest hamstret mat og drikke allerede da værmeldinga sa 10 cm snø. Det er ikke spøk når det snør i subtropiske strøk. Men det er moro!

Beste hilsener fra Washington

Publisert 4. mars 2019 15:55 - Sist endret 4. mars 2019 15:55