Martin Ravndal Hauge

Martin Hauge er professor emeritus i Det gamle testamentet, og arbeider med litterære analyser av tekster som kaster lys over religionen i det gamle Israel.

Hva forsker du på?

Mitt felt er litterære analyser av utvalgte tekster i Det gamle testamente. Mitt siste bidrag er en monografi over Høysangen med tittelen ‘Solomon the Lover ’. Høysangen er en samling erotiske dikt som er blitt lest av både jøder og kristne i noen årtusener som ekstatiske uttrykk for kjærlighet mellom Gud og menneske. Men boken er gripende, også lest som en historie om menneskelig kjærlighet.

Hvorfor begynte du å forske på dette området?

Mitt utvalg av tekster er bestemt av interessen for noe jeg vil kalle ‘gammeltestamentlig spiritualitet’. Tusenår gamle tekster lar seg ikke lese uten videre. Men tålmodig arbeid med komposisjon og tematikk gjør det mulig å se tekstens form slik at vi kan ane interessen som har skapt denne formen og fornemme noe av hva første generasjoner fant i disse tekstene.

Hva håper du å finne ut med forskningen din?

Denne interessen skyldes ønsket om skjønne litt av hva de eldste lag i vår tradisjon mener med ‘Gud’. Mine metodiske grep ville vært de samme enten jeg var litteraturviter eller religionsviter, men jeg har vært så heldig å få forske et sted hvor min egen indre reise og den faglige utvikling kunne bekrefte og forsterke hverandre.

Hvorfor er denne forskningen viktig?

Det gamle testamente er et viktig skritt i en litterær prosess som begynte i urtiden i For-Orienten. Med Gilgamesh-eposet som en sentral milepel, har denne prosessen vært drevet av undringen over hva det vil si å være menneske.  Dette spørsmålet har hatt avgjørende betydning for vår europeisk-vestlige sivilisasjon, liksom termen ‘Gud’ har stått sentral i utformingen av spørsmålet. Nå er vi kommet til et punkt i vår utvikling hvor termen ‘Gud’ har blitt intetsigende og luftig. Uten et språk som evner å skille mellom høyt og lavt i menneskenes verden, vil vi drukne i en éndimensjonal suppe, den være seg aldri så fet.-  Mitt bidrag er trøstig å gi meg  i kast med hva de gamle kan ha skjønt – og som vi har tapt på veien.

Hvilke egenskaper må en god forsker ha?

En god forsker må være villig til å gjøre observasjoner av en slik karakter at de kan etterprøves av kolleger med samme kompetanse. Dårlig er den som påtvinger materialet en problemstilling som er så bastant at tekstene selv ikke kommer til orde. Enda dårligere er den som lar retorikk erstatter observasjonene, og da spesielt med mange henvisninger til autoritetene. God er den som holder ut og ikke oppgir håpet om at møysommelig innsamlede observasjoner som spriker i alle retninger, plutselig kan føye seg sammen til et mønster der de finner sin rette plass og endog fremtrer som enda mer meningsfulle. Det betyr også mot til en bevegelse motstrøms: Ervervet kunnskap blir så fort destruktiv når den trekker med seg fortidens mønster som hindrer gamle og nye innsikter i å finne sammen i nye mønster.

Ser du noen utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?

Jeg holder meg til den hjemlige kontekst, siden gammeltestamentlere rundt i verden arbeider under forskjellige institusjonelle vilkår:

Det blir viktig å bevare Det gamle testamente som en selvstendig teologisk disiplin, og teologi som et selvstendig fag ved Universitetet i Oslo.

Det må være institusjonene, og ikke Norges forskningsråd, som gjør de faglige prioriteringene. Tellekantsystemet bør gjøres relevant for de forskjellige fagtradisjonene.

 

Publisert 4. mai 2015 14:10 - Sist endret 5. mai 2015 12:29