Kaia Schultz Rønsdal

Marginalitet i det offentlige rom skaper utfordringer og ubehag. Ph.d.-kandidat Kaia Schultz Rønsdal har med seg mange års erfaring fra arbeid i rusomsorgen, når hun nå i sin ph.d.-avhandling forsker på sosiale mekanismer og marginalitet i det offentlige rom.

Foto: Rune Selnes

Hva forsker du på?

Jeg skriver en doktoravhandling i diakonivitenskap som handler om hvordan analyser av liv i det offentlige rom har implikasjoner for en refortolkning av kall.

Diakonivitenskap er forskning på praksiser, teorier og ideologier knyttet til diakoni. Tradisjonelt forklares diakoni som kirkens sosiale arbeid, men feltet kan også innebefatte sosiale praksiser utenfor kirken.  Mange opplever å føle seg kallet, noen av en gud, enten til livsvalg eller yrker. Gustaf Wingren skriver om hvordan vi alle kalles av andre til handling, det være seg som profesjonelle eller som individer, uavhengig av tro.

Marginalitet i det offentlige rom skaper utfordringer og ubehag, både kroppslig og mentalt, for oss som individer, men også som samfunn. Menneskene her oppleves som fremmede, og fremmedheten forsterkes av at de er i rom vi synes vi kjenner og eier. Jeg tror at kunnskap om livene i disse rommene er avgjørende for sosialt arbeid, og at det nettopp er disse andre menneskenes rom som er betydningsfulle, både i seg selv og for samfunnet. Men det er ikke uten videre så enkelt å få denne kunnskapen. Jeg forsøker å fortolke hverdagsliv i et lite område rund Oslo sentralstasjon, med utgangspunkt i små feltfortellinger som danner grunnlag for analysen.

Teorigrunnlaget kommer fra fransk sosiologi og samfunnsgeografi og omhandler betydningen av kropp, rom, urbanitet og romlig fortolkning, da rom er et relasjonelt fenomen som konstitueres i praksis og interaksjon. Jeg ønsker å se på de ulike gruppene som ferdes, og av og til møtes, i disse små rommene, og gjennom analysen diskutere om det avdekkes aspekter som kan inngå i en diskusjon om kallet. Utgangspunktet er at kallstanken fra Wingren, der alle er kallet til tjeneste for nesten, kanskje ikke lenger resonnerer med menneskers motivasjon og drivkraft til å møte og bistå andre. Jeg tror at det er i rommene der mennesker møtes og kropper responderer på hverandre, enten de oppleves marginaliserte eller ikke, at man kan få øye på kallet, og at det derfor er i rommene der mennesker er man må forankre praksis. Jeg er altså ikke så opptatt av diakonal praksis, men av livene diakonien tradisjonelt har vært opptatt av og stedene disse livene leves, da jeg tror at et mulig refortolket kall kommer fra disse stedene og livene.  Dermed er det er her diakonal praksis må forankres, men altså med fokus på livene og ikke diakonien. Kort sagt kan man si at jeg forsker på marginalitet i det offentlige rom, og at jeg tror det er i dette rommet ny kunnskap som er nødvendig for forankring av sosial og diakonal praksis utvikles.

Hvorfor begynte du å forske på dette temaet/området?

Jeg har jobbet mange år i forskjellige tiltak i rusomsorgen, både i ulike typer behandlingstiltak og på gatenivå. Det var alltid et slags ubehag det var vanskelig å sette fingeren på, men som handlet om bevissthet og faglig forankring av praksisen. Hva gjør at vi tenker at noen må gjøres noe med, og for hvem? Da jeg tilfeldigvis tok et kurs på TF som handlet om makt og menneskesyn i arbeid med mennesker, ga det nye perspektiver til dette ubehaget og vekket en motivasjon til å arbeide mer med tematikken. Da jeg etter hvert skrev masteroppgave i profesjonsetikk og diakonivitenskap stilnet ikke behovet for å grave enda dypere. I arbeidet med denne fikk jeg øynene opp for betydningen av rom, også i sammenheng med sosial praksis. I tillegg har jeg en fascinasjon og forkjærlighet for by og spesielt mennesker og sosiale mekanismer i by. Etter hvert ble arbeidet med rom mer og mer urbant, og interessen for marginalitet i det offentlige rom vokste.

Hva håper du å finne ut med forskningen din?

Jeg håper at kunnskapen som kommer fra de marginale rommene kan berike samtalen og diskusjonen om forankringen av diakonalt og sosialt arbeid. I ønsket om å gjøre noe for andre, og kanskje spesielt som profesjonelle, glemmer vi lett denne andre. Spesielt i en tid med økt fokus på profesjonalisering, effektivisering og tellekanter i sosialsektoren er det lett at samfunnets behov får større fokus enn den andres liv og behov. Løsningen er gjerne at det utvikles modeller og metoder for å møte disse utfordringene, men som ofte omhandler hvordan det skal bli bedre for praktikeren, med mål om bedre resultater for samfunnet. Det kan tenkes at en heller skulle rette fokuset på rommene menneskene er i, og at kunnskapen om disse er avgjørende for hvordan praksisen skal organiseres.

Hvorfor er denne forskningen viktig, og hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Hvorfor er denne forskningen viktig, og hva synes du er ditt viktigste bidrag?

I en tid med dramatisk stigning i synlig marginalitet i det offentlige rom er det nødvendig å øke kunnskapen om disse rommene, spesielt i diskusjonen om hvorvidt, og hvordan, vi som individer og samfunn skal respondere. Ettersom marginalitet i det offentlige rom blir mer synlig, og menneskene er ‘mer fremmede’, utfordres vi enda mer. Globalt, med blant annet økt flyktningestrøm, er tematikken svært aktuell, da diskusjonen har overføringsverdi til større kontekster. Kunnskap om marginale rom har også betydning for diskusjon om velferdsstaten og hvor vi forankrer tilhørighet og medborgerskap.

Hvilke egenskaper må en god forsker ha?

Nysgjerrighet! Jeg tror en forsker som slutter å undre seg og spørre raskt er ferdig. Det er jo alltid mer å finne ut. En god forsker heller aldri er hundre prosent tilfreds med et svar. Et svar er et nytt spørsmål. Kreativitet er nødvendig for å tenke utenfor boksen. En god dose stahet og selvdisiplin, og evnen til å more seg er også viktig.

Ser du noen utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?

Jeg tror det er en utfordring å få til en større samtale om tematikken rundt offentlig marginalitet som ikke handler om tiltak som fremmer samfunnets behov for en slags løsning. Normativitet i forskning er også en utfordring, da det utfordrer enkelte oppfatninger om hva skikkelig forskning er. Jeg tror det vanskelig kan omgås når det dreier seg om liv og rom. Begrep som kall og diakoni vekker kanskje ikke interessen utover diakoni- og teologifeltet, så å skrive og formidle allmenngyldig er viktig.  

Publisert 22. juni 2015 13:51 - Sist endret 18. jan. 2017 15:39