Trond Skard Dokka

Trond Skard Dokka er professor i systematisk teologi, noe som innebærer et særlig ansvar for hermeneutikk, tekstteori og religionsfilosofi. En særlig interesse har vært litterær og allmenn tegnteori (semiotikk).

Hva forsker du på?

Fellesnevneren for min forskning er tolkning. Da jeg vendte tilbake til akadmia etter åtte år som prest, var jeg opptatt av hvordan og med hvilken rett ting i den sedvanlige jordiske virkelighet kunne tolkes som tegn på noe guddommelig. Dette fokuset på tegn ledet inn i semiotikk (tegnteori) i tradisjonen fra Charles Sanders Peirce. I doktoravhandlingen ble følgelig et semiotisk perspektiv anlagt på de fortellingene i Johannesevangeliet som handler om det som der kalles «tegn», dvs fortellinger om handlinger Jesus gjorde til beste for mennesker – og som i evangelistens fortelling samtidig framstår med en dypere «åndelig» mening. Selv om tegnteori slett ikke bare omfatter tekstlige tegn, kom på denne måten tekst og teksttolkning til å få en særskilt betoning i mitt arbeid.

Forskningsaktiviteten seinere har videreført dette: Feltet er vidt, en vidde som bl.a. er representert av publikasjoner knyttet til natur-tolkning, men interessen har først og fremst vært fokusert på tolkning av tekstlige tegn. Således har jeg, internasjonalt så vel som nasjonalt, publisert forskning knyttet til tekster som Johannesevangeliet, et av de seinmiddelalderske engelske mysteriespillene, hovedverket til den engelsk-italienske lyriker Christina G. Rossetti og en roman av Toni Morrison. Under internasjonal publisering er en større artikkel om Henrik Ibsens siste skuespill Naar vi døde vaagner.

For tida har jeg to andre forfattere i arbeid, begge, om enn på forskjellig måte, tragiske figurer: Christopher Smart som på midten av 1700-tallet i årevis satt tvangsinnlagt i et galehus og som noen år seinere døde i gjeldsfengsel, og Jochen Klepper, tysk forfatter og salmedikter, som var jødisk gift og derfor under et umenneskelig press fra Nazi-myndighetene, og som endte sitt liv i et tragisk familieselvmord. Begge sto overfor en håndfast og brutal virkelighet som det var vanskelig å forstå, for ikke å snakke om å komme til rette med. Begge hentet ressurser fra kristen tradisjon i sitt arbeid med å forstå og ordne de kaotiske og smertefulle tegnene. Og begge skrev kjempende tekster.

Alle de tekstene jeg arbeider eller har arbeidet med, aktualiserer på en eller annen måte det grunnleggende spørsmålet om hvordan noe jordisk kan tolkes religiøst, det være seg i kraft av disse tekstenes innhold og/eller av deres måte å framstille innholdet på.

Arbeidet med analyse av bestemte tekster har innebåret en permanent konfrontasjon med spørsmål angående vitenskapelig teori og metode. Å utvikle en oppdatert sammenhengende tolkningsteori står også sentralt på min forskningsagenda.

Hvorfor begynte du å forske på dette feltet?

For meg lå startpunktet i prestetjenesten. Jeg var kritisk til en kristendomsform som var uten kontakt med alminnelig, jordisk menneskeliv, og lette etter måter å forstå forbindelsen mellom alt dette og kristentroen på. Dette spisset seg særlig til i forbindelse med prekenoppgaven; å utlegge og tolke de gamle hellige tekstene. Var de betydningsfulle, måtte de også være livsformende. Men kunne de være betydningsfulle uten at de også var formet av alminnelig menneskeliv? Måtte en ikke bringe livet med inn i teksttolkninga for å kunne bringe teksten inn i livet?

Denne fram- og tilbakebevegelsen har med semiotikk og tekstteori å gjøre, men under dette ligger det også noen prinsipielle spørsmål av systematisk-teologisk, for ikke å si dogmatisk karakter. Og går man enda dypere ned, finner en også noen av de mest grunnleggende eksistensielle utfordringer et menneske kan stå overfor, strategivalg i en tilværelse som ikke uten videre gir mening. For å stille alternativet skarpt: Flukt til en annen virkelighet, eller nåde til et tålmodig og virkelighetsendrende nærvær her. I lærebøker og formidlende publikasjoner har jeg da også dratt nytte av de mer eksistensielle innsikter forskningen har gitt.

Hva har du funnet ut?

For det første har jeg funnet ei rekke rike ressurser til livstolkning, men også måter å gjøre en ressurs ut av noe som ikke umiddelbart syntes å ha et slikt potensiale. For det andre har jeg funnet at et informert teologisk perspektiv kan få litterære tekster til å åpne seg på nye og eksistensforandrende måter. I flere tilfelle har jeg også sett at andre forskeres mangelfulle kjennskap til kristen tradisjon har fungert som hemsko for deres teksttolkning, mest påfallende i forbindelse med Ibsen.

Hvorfor er denne forskningen viktig, og hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Vestlig kulturhistorie er gjennomsyret av kristendom på forskjellige måter, den har fungert som et reservoar av fortellinger, forestillinger, metaforer og tolkningsgrep som folk, troende eller ikke, har kunnet hente fra for å komme til rette med virkeligheten. Når kjennskapet til den kristne tradisjonen forvitrer, blir også kunst- og kulturhistorien mindre leselig, hvilket igjen innebærer et tap av ressurser for egen livstolkning. Å hente fram og utforske kreativ bruk av elementer fra den kristne tradisjonen i litteraturen er for meg en nødvendig form for kultur-diakoni.

Hvilke egenskaper må en god forsker ha?

Kjærlighet til feltet, respekt for kildene, og dernest nysgjerrighet, kreativitet, utholdenhet, evne til å lære av alminnelige mennesker, for eksempel studenter, og mot til å gå egne veier.

Ser du noen utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?

Teologien vil alltid være opptatt av tekster og tekst-tolkning. I ei tid med sterkt tidspress på studiene, er det fare for at dette tekstfokus vil bli så sterkt konsentrert om de bibelske tekstene at et mer vidtfavnende tekst-engasjement svekkes. En annen utfordring melder seg utenfra. I den store felles kunnskapsallmenning ser den type kulturelle bidrag som jeg har vært opptatt av ut til å stå stadig svakere. Det er i så måte et varsko at Ibsen ikke lenger er obligatorisk lesning i norsk videregående skole. En slik svekkelse umuliggjør ikke forskning av min type, men den vil bli stilt overfor store utfordringer. Først og fremst vil en måtte redefinere «forskningsgjenstanden» til også å omfatte andre uttrykk og andre media. En tilsvarende reorientering kan i andre fagtradisjoner sies å ha blitt forsøkt sted i og med omslaget fra «literary to cultural studies». Utviklinga innen de aktuelle humaniora-fagene har imidlertid vist at dette ikke er noen enkel vei å gå. Faren for at den faglige identitet går i oppløsning kan allikevel vise seg å være mindre innen teologien enn ellers i humaniora.

 

Publisert 23. mai 2014 08:25