Helge S. Kvanvig

Helge S. Kvanvig er professor i Det gamle testamente. Han har skrevet flere bøker på norsk om gammeltestamentlig hermeneutikk og om skjæringsfeltet mellom teologi og samfunn. Internasjonalt er han kjent som forsker innen tidlig jødisk apokalyptikk og orientalsk mytetolkning.

Helge Kvanvig, Foto UiO

Hva forsker du på?

Min internasjonale forskning er knyttet til den tidlige jødiske apokalyptikk og bakgrunnen for denne i orientalske myter.

De sentrale apokalyptiske skriftene er Daniels bok som er en del av den bibelske kanon, og de skriftene som er samlet under betegnelsen Henoks bok. Særlig ett av disse skriftene, Vekterboken, ble lest som hellig skrift av jødiske grupperinger i perioden for det andre tempelet, og i mange kristne menigheter i de første århundrene e. Kr.

Vekterboken kom senere i vanry innen jødedommen, og den vestlige kristendommen. Henokskriftene overlevde historiens glemsel fordi de ble en del av den etiopiske Bibel på 400 - tallet e.Kr., som Henoks bok. Boken foreligger altså i sin helhet kun på det gamle etiopiske språket, Geez. I 1952 ble de første arameiske fragmentene til Henokskriftene funnet i Qumran. Arameisk er altså originalspråket.  En samlet utgivelse av de fleste av de arameiske fragmentene kom først i 1976.

Jeg har særlig vært opptatt av de religiøse og kulturelle tradisjonene som har preget Daniels bok og Henokskriftene fordi dette er nøkkelen til å forstå fremveksten av apokalyptikken. I følge min forskning ble Daniel- og Henoktradisjonene til i skjæringspunktet mellom babylonske og jødiske tradisjoner. De er et meget interessant eksempel på hvordan lærde i ett kulturelt miljø, det jødiske, kan omforme og nytolke religiøse tradisjoner fra en annet, det babylonske. Denne forskningen har medført inngående studier av mesopotamske/babylonske kilder, skrevet på akkadisk.

Hvorfor begynte du å forske på dette området?

Da jeg begynte min forskervirksomhet var forholdet mellom Det gamle og Det nye testamente et sentralt tema. Særlig innen protestantisk forskning fra opplysningstiden og fremover var det vanlig å se på profetene som det teologiske høydepunkt i Det gamle testamente. Det som kom etter profetene i perioden for det andre tempelet, i tidlig jødedom, ble stort sett betraktet som en degenerering av profetenes etiske monoteisme, enten i en lovtro religion, tolkningen av Moseloven, eller i en eskapistisk, sekterisk religion, apokalyptikken. I forholdet mellom de to testamenter ble det tegnet en teologisk bue mellom de to store høydepunkter, profetene og Jesus. I denne teologiske buen kunne den kanoniske Daniels bok inkluderes, fordi Daniel var «et barn av profetien». Dermed falt flere hundre års tenkning og refleksjon innen tidlig jødedom utenfor fokus, teologisk sett.

Jeg ble i stigende grad klar over at denne teologiske konstruksjonen både var anakronistisk og fordomsfull: en tenkte ut fra en bibelsk kanon som i denne perioden ikke fantes, og en blandet sammen en teologisk vurdering av hva som var verdifullt med en historisk analyse. Utfordringen til å se på de historiske premissene for denne teologiske konstruksjonen var åpenbar.

Hva har du funnet ut med forskningen din?

Den eldste apokalyptikken foreligger altså i Daniels bok og i Henoks bok. Forskerne har gjennomgående plassert Daniels bok og skriftene i Henoks bok i rekkefølgen Daniel – Henok. Der hvor en regnet med en påvirkning fra den ene boken til den andre var det Daniel som ble omtolket av henokskriverne.

Det første som ble klart ved publiseringen av de arameiske fragmentene til Henok var at de to tidligste Henokskriftene, Den astronomiske bok og Vekterboken, var eldre enn Daniel. Daniel måtte altså leses i lys av de eldste Henokskriftene og ikke omvendt. Videre ble det klart ut fra den kopiering og fortolkning de tidligste Henokskriftene fikk i Qumran, hvor de ble funnet, at de ble sett på som hellige skrifter, på lik linje med mange av bøkene vi nå har i vår kanoniske Bibel.

Hvis den tidligste apokalyptikken skulle være «et barn av profetien», måtte dette barnet hete Henok og ikke Daniel. Men hverken Henok eller Daniel hadde sin opprinnelse i noen form for kontinuitet med bibelsk profeti. Begge tradisjonene var oppstått hos jødiske lærde i dialog med babylonske lærde spådomstradisjoner.

Spådomskunst, mantikk, ble den gang sett på som den fremste vitenskap i Babylonia, og mytene om dens opprinnelse i urtiden var helt grunnleggende for imperiets ideologi. Her falt tidligere teologisk-historiske dogmer innen forskningen sammen, ett etter et.

Hvorfor er denne forskningen viktig, og hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Samfunnet i Qumran hadde et tekstarkiv som kaster lys over tidlig jødedom som en religiøst og kulturelt produktiv og mangfoldig periode i jødedommens historie. Dette er også vesentlig for å forstå fremveksten av kristendommen og Det nye testamente. Også forholdet til den hebraiske Bibel (Det gamle testamente) er viktig. De eldste av tekstene fra Qumran ble skrevet samtidig med redigeringen av mange av de skriftene som nå er i den hebraiske Bibel (Det gamle testamente). Dermed får dette redigeringsarbeidet en ny og spennende kontekst.

Min forskning har særlig fokusert på å få fram det særegne ved disse skriftene, og dermed få fram mangfoldet i tidlig jødedom. Tidligere forskning har i stor grad brukt den hebraiske Bibel og senere jødiske skrifter, Mishna og Talmud, som utgangspunkt for å forstå denne perioden. Nå kan vi forstå denne perioden med utgangspunkt i skrifter som er samtidige. Det fantes en vilje til en dristig dialog med store ikke-jødiske tankesystemer, f. eks. de babylonske, som bidro til å gi Henokskriftene sitt særpreg. For meg har denne tverrkulturelle aktivitet vært viktig å få fram. Den gir en åpnere kontekst for å forstå skrifter som på grunn av sin billed- og symbolrikdom er vanskelig å tolke i dag.

Hvilke egenskaper må en god forsker ha?

Jeg vil fremheve tre egenskaper hos en god forsker, nær sagt uavhengig av forskningsfelt:

Nøyaktighet: Fusk aldri med detaljene. Tilsynelatende små feil i detaljer hoper seg opp og kan til sist velte hele argumentasjonen.

Etterrettelighet: Vær tydelig på hvilket kildemateriale som er brukt. Argumentasjonen må kunne etterprøves i analysen av konkrete kilder. For mange vitenskapelig hypoteser svever i luften med vage referanser til kilder og andre forskere.

Forestillingsevne: En må øve opp evnen til å tenke og prøve ut nye problemstillinger i forhold til kildemateriale. En åpen utprøvende forskning fører en inn i mange blindgater, men av og til åpner det seg spennende nye muligheter.

Til det siste vil jeg gi et råd til enhver forsker: les filosofi. Filosofi øker evnen til å betrakte virkeligheten ut fra alternative perspektiver. Jeg har brukt mye filosofi i min «norske» faglige virksomhet. Den har også bidradd vesentlig til min forskning innen apokalyptikk og myteforståelse.

Ser du noen utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?

I de seneste årene har forskningsaktiviteten inne dette feltet økt kraftig, sikkert på grunn av tilgang til nytt kildemateriale. En konstant utfordring for enhver forsker innen området er av filologisk art: En lesning av kildematerialet i sin historiske kontekst krever kjennskap til en rekke gamle språk: arameisk, hebraisk, gresk, latin, klassisk etiopisk, akkadisk, for bare å nevne noen. Dette fører til en høyst spesialisert forskning. Utfordringen er da å kombinere dette filologiske arbeidet med teorier og metoder som ser tekstene i deres religiøse, kulturelle og sosiale kontekst. Dette utfordrer til tverrfaglighet både i bruk av metoder og teorier og mellom ulike forskingsfelt. Nytt kildemateriale er alltid vesentlig for ny innsikt, men det trengs et bredt tilfang av perspektiver for å nå fram til en ny dypere forståelse.

Publisert 17. sep. 2013 08:42