Kirkevalget: Blir Den norske kirke mer demokratisk?

11. og 12. september er det duket for det første valget til menighets- og bispedømmerådene siden demokratireformen for to år siden. Hvordan fungerte endringene ved forrige valg, og fikk de kirkelige organene bredere eller dypere demokratisk forankring enn tidligere?

Brytningstid
 
Den norske kirke (Dnk) står i en brytningstid, der båndene mellom stat og kirke er i ferd med å bli løsere. Et ledd i denne prosessen er demokratireformen, der kirkevalget 2009 var et kjernepunkt. Kort sagt hadde Dnk fått beskjed fra staten gjennom et samlet storting om å bli mer demokratisk, hvis det skulle bli aktuelt å overføre mer makt fra statlige til kirkelige organer. Valget i 2009 skulle vise hvorvidt en slik demokratisering hadde funnet sted og på den måten være et barometer for kirkens demokratiske tilstand. Fokus var med andre ord rettet mot Dnks demokratiske legitimitet.
 
Valgdeltagelsen ved kirkevalget 2009 var henholdsvis 13,1 og 10,1 prosent ved menighetsråds- og bispedømmerådsvalg, hvilket er svært lavt sammenlignet med stortingsvalg og kommunevalg. Vurderes Dnks demokratiske legitimitet derfor kun på grunnlag av valgdeltagelsens størrelse er konklusjonen at det står ganske dårlig til. Dette selv om valgdeltagelsen ved menighetsrådsvalg ble mer enn tredoblet fra valget i 2005. En viktig årsak til økningen var samordningen av kirke- og stortingsvalget. 
 
I dette innlegget vil vi diskutere to forhold som kanskje har større betydning for den demokratiske legitimiteten til Dnk enn selve valgdeltagelsens nivå, nemlig meningsmangfold og opplyst forståelse. Samtidig er det forhold som kan bidra til å sette størrelsen på valgdeltagelsen i perspektiv, for hva kan man egentlig forvente seg av folks engasjement når det er snakk om en organisasjon de fleste «fødes til» å være medlem av? Et sentralt spørsmål i den forbindelse er hvem de berørte parter er.
 
Bredt og dypt demokrati
 
Vårt utgangspunkt er at demokrati helt grunnleggende handler om et folkestyre kjennetegnet ved politisk likhet. Innen Dnk kan folket forstås som alle kirkens medlemmer og politisk likhet vil innebære at alle medlemmer må ha lik rett og like muligheter til å delta. 
 
Demokratiteoretikeren Carl Cohen skiller mellom tre ulike dimensjoner ved demokratiet: bredde, dybde og rekkevidde. Det første dreier seg om hvor mange som deltar i beslutningene, det andre om hvor sterkt folket involverer seg i beslutningsprosessene, og det tredje om hva folket har myndighet til å treffe beslutninger om. Vi skal konsentrere oss om bredde og dybde her. Når det gjelder rekkevidde, vil vi bare kort nevne at innføringen av direkte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet har gitt medlemmene mer direkte innflytelse over Dnks sentrale organer. Slik er den demokratiske rekkevidden utvidet. Demokratiets rekkevidde dreier seg imidlertid også om hvilke beslutninger de valgte organene har myndighet til å treffe. Dermed vil utvidelsen av det kirkelige demokratiets rekkevidde først bli mer effektiv når myndighet blir overført fra statlige til kirkelige organer. 
 
Cohen omtaler demokratiets bredde først og fremst som en kvantitativ størrelse: hvor stor andel av de berørte deltar eller har mulighet til å delta? Et spørsmål i den forbindelse vil naturligvis hvordan berørte parter skal defineres i en gitt kontekst. Når den demokratiske legitimiteten knyttet til en prosess skal vurderes, kan deltagelseselementet nærmere avgrenses til å gjelde den gruppen av folket som er særlig berørt. Berørte parter viser til at det er de som særlig blir påvirket av prosessens resultat som det skal tas hensyn til og som bør inkluderes i prosessen. Demokratiteoretikeren Robert Dahl understreker i den forbindelse at bindende kollektive avgjørelser kun bør tas av medlemmer av samfunnet, og ikke av personer som står utenfor. Det er verdt å merke seg at Dahl ikke sier alle medlemmer av samfunnet. Dermed åpner han indirekte opp for at det er mulig å være inkludert (en del av folket) uten at det forventes at man deltar (jf. berørthet).
 
Cohens diskusjon av demokratiets dybde dreier seg i større grad om deltagelsens kvalitative sider. Dette gjelder dels deltagelse mellom valg, men også den deltagelse og meningsdannelse som finner sted før selve valghandlingen. Dette poenget er utdypet nærmere hos Robert Dahl gjennom ett av hans fem kriterier for en fullverdig demokratisk orden: opplyst forståelse: Ethvert medlem må ha tilstrekkelige og like muligheter til å utforske alternativer og deres konsekvenser samt begrunne sin preferanse i forkant av det avgjørende stadium i beslutningsprosessen. Dette er et kriterium som forutsetter tilgang til relevant informasjon og muligheten til å bearbeide denne, slik at den enkelte velger utvikler en kunnskap som gjør alternativene forståelige. 
 
Bredde og dybde i norsk kirkedebatt
 
Hva kan vi så si om demokratireformen i Den norske kirke, med disse begrepene i bakhodet? Prosessen og debatten rundt reformen har vært preget av en drakamp mellom grupper med ulike kirkepolitiske ståsteder. Svært forenklet kan vi skille mellom en folkekirkelig posisjon og en posisjon som betoner kirken som et trosfellesskap. 
 
Den folkekirkelige posisjonen står nær statskirketradisjonen. Kirken blir gjerne omtalt som ikke bare et trossamfunn, men også som en tradisjons- og kulturbærer. Bredde er et sentralt demokratisk kriterium i den folkekirkelige tradisjon, gjerne uttrykt med begreper som «åpen og inkluderende folkekirke». Mange såkalte ritualkristne bruker kirken til ritualer som dåp, bryllup og begravelse, men engasjerer seg ellers ikke. Fra et folkekirkelig ståsted er det viktig å inkludere disse, siden alle døpte er likestilte medlemmer. Ved kirkevalg er det dermed verdifullt at også passive kirkemedlemmer deltar og blir representert. Argumentet er at Dnk som folkekirke bør representere et bredt spektrum av holdninger og meninger. Breddediskusjonen går altså ut over det rent kvantitative målet at mange skal delta, og dreier seg om at ulike meninger skal komme frem. 
 
Mens folkekirketradisjonen vektlegger bredde, har dybde lavere prioritet. Det vil si: det stilles ikke krav til «dyp» deltagelse i det daglige kirkelivet eller interesse for menighetsarbeid, men man er selvsagt ikke motstander av dybde i deltagelsen ved selve kirkevalget. Tvert imot vil man styrke kirkens demokratiske legitimitet gjennom bred informasjonsformidling og økt kunnskap om Dnk hos medlemmene. 
 
Man kan likevel stille spørsmål ved folkekirketradisjonens vektlegging av at alle kirkemedlemmer er likeverdige. Dnks opphav som statsinstitusjon har gitt andre systemer for inn- og utmelding enn det som er vanlig i frivillige organisasjoner. I de fleste organisasjoner må man melde seg inn som en aktiv handling, men man kan strykes fra medlemslistene uten å gjøre noe selv (som når man lar være å betale kontingent). I Dnk er det omvendt: innmelding skjer som oftest ved barnedåpen (der man ikke bestemmer så mye selv), mens utmelding må være en bevisst handling som man selv tar initiativet til. Dermed blir terskelen for medlemskap lav. 
 
Fra et folkekirkeståsted er dette utmerket. Men innen den posisjonen som ser på kirken som et trosfellesskap er det ikke noe sterkt ønske om å inkludere de ritualkristne. Her oppfattes kirken i stedet som et fellesskap av troende, der de som deltar aktivt i det kristne fellesskapet skal ha styringsretten. Med andre ord prioriteres dybde foran bredde. 
 
Bredde og dybde ved kirkevalget i 2009
 
Utfallet av tautrekkingen mellom folkekirkelige og de som betrakter Dnk som et trosfellesskap ble et kompromiss, som likevel må kunne sies å ha et folkekirkelig preg. Avtalen mellom alle partier på Stortinget, som fastla den kirkepolitiske konteksten for reformarbeidet, ble inngått i 2008 og kirkevalget i 2009 var et hovedelement i dette arbeidet. 
 
Som ledd i evalueringen av demokratireformen i Dnk gjennomførte vi og kolleger ved KIFO og MF en medlemsundersøkelse umiddelbart etter kirkevalget i 2009. Når spørsmålet om Dnks demokratiske tilstand knyttes til bredde – mangfold i velgernes holdninger og meninger og da mer spesifikt til utvalgte kirkepolitiske holdninger, partipolitisk preferanse og oppfatningen av seg selv som personlig kristen – viser undersøkelsen at mangfoldet er blitt større med mobilisering av nye velgere: Nye velgere skiller seg fra etablerte velgere i vesentlige holdningsspørsmål. Fra et folkekirkelig ståsted er dette et argument for at kirkens demokratiske legitimitet har et bedre grunnlag nå enn før valget.
 
Setter vi fokus på kriteriet dybde – eller opplyst forståelse – viser undersøkelsen at det er rom for forbedringer med hensyn til spredning av relevant kunnskap. Det generelle bildet av medlemmenes kunnskap om kirkevalget og Dnk er nemlig at den kunne ha vært bedre. De nye velgerne ved kirkevalget i 2009 var klart bedre informert enn hjemmesitterne, men hadde markant mindre kunnskap enn de erfarne velgerne. Undersøkelsen viser at relevant kunnskap og opplyst forståelse har en mobiliserende effekt på velgerne – og særlig kunnskap om kandidatene til menighetsråd og kandidatenes syn på viktige saker. 
 
Bredde eller dybde – kan kirken oppnå begge deler?
 
Behovet for kunnskap illustrerer imidlertid også de nødvendige avveiningene mellom hensynet til demokratisk bredde og demokratisk dybde, særlig fordi personvalg forutsetter at velgerne kjenner til kandidatene og deres syn på viktige saker. Også ved partipolitiske valg er velgernes politiske kunnskap høyst varierende. Men der gjør partimerkelappen valget enklere; den representerer en «snarvei» som gjør det mulig også for de middels engasjerte å delta. Slike merkelapper mangler i det kirkelige demokratiet. 
 
Samordningen med stortingsvalget i 2009 ga kirkevalget en drahjelp, og bidro til å bringe mange nye velgere til valgurnene. Men selv om det slik sett ble enkelt å stemme, kan bredden gå på bekostning av demokratisk dybde: det er ikke nødvendigvis enkelt å gjøre et begrunnet valg. At behovet for opplyst forståelse ikke bare er et demokratiteoretisk argument, men også et reelt, praktisk problem, ble særlig demonstrert ved valget til bispedømmeråd og kirkemøte. Kombinasjonen av en mobilisering av nye velgere, mangelfull informasjon om kandidatene, og en valgordning som krever velinformerte velgere, viste seg å gi uheldige utslag: Et høyt antall stemmer ble forkastet, og ikke minst ga en del usikre velgere sine personstemmer til kandidater øverst på (den alfabetisk rangerte) valglisten. Dermed fikk kandidater med forbokstav tidlig i alfabetet en klar fordel. Informasjonen om kandidatene kan forbedres, men dette løser ikke nødvendigvis hele problemet fordi det er grenser for hvor mye tid man kan vente at en bred (og mindre interessert) velgergruppe vil bruke på å sette seg inn i informasjon.
 
Diskusjonen om kirkens demokratiske tilstand og legitimitet bør heller ikke holdes atskilt fra en drøftelse av Dnk som medlemsorganisasjon, hvem folket er og særlig hvem de mest berørte er. Det er vanskelig å unngå at innflytelsen blir ulikt fordelt: aktive medlemmer blir mye sterkere berørt av organisasjonenes beslutninger, og er også de som deltar i prosessene. For et medlem som ofte går i kirken og engasjerer seg aktivt i menighetsarbeid, blir Dnk en viktig del av livet. Medlemsundersøkelsen tyder på at de som sjelden setter sine ben i kirken, ikke er like opptatt av hvordan den styres. Spørsmålet er da om det er problematisk at de som faktisk går i kirken har mest innflytelse over det som skjer der – så lenge alle har lik rett og like muligheter til å delta i beslutningsprosessen gjennom valghandlingen.
 
Hva som gir størst demokratisk legitimitet, vil avhenge av hvem som betraktes som berørte parter i det kirkelige demokratiet. Regner man de kirkelig interesserte medlemmene som mest berørte, er det grunnlag for å si at kirkens demokratiske legitimitet ikke er så dårlig allikevel. Argumentet er knyttet til det funn at (lokalkirkelig) interesse er blant de faktorer som synes å ha størst betydning for velgernes kunnskap samt for om stemmeretten blir brukt. Samtidig er den vesentlige grunnen for ikke å stemme at medlemmene vil overlate dette til de mer aktive kirkemedlemmer. Det kan tolkes slik at de medlemmene som ikke deltok i kirkevalget valgte dette fordi de ikke syntes å være tilstrekkelig berørte. De mener at det er de mest aktive som bør ha mest å si, slik den trosfellesskapelige posisjonen også vil si. Dette reiser naturligvis et spørsmål om det er rimelig å betrakte interesse som et kriterium for berørthet og om demokratisk legitimitet skal ses i det lys – eller om mindre interesserte medlemmer også bør tas i betraktning. I det siste tilfellet vil kirkens demokratiske legitimitet i høyere grad være knyttet til den generelle valgdeltagelsen ved kirkevalget. Undersøkelsen peker likevel på et problem for den folkekirkelige posisjonen: man kan vanskelig forvente velinformert deltagelse i selve kirkevalget hvis kirkelig interesse mellom valgene mangler. 
 
 
Jo Saglie og SIgne Bock Segaard er forskere ved Institutt for samfunnsforskning. Innlegget bygger på artikkelen «Den norske kirkes demokratiske legitimitet − erfaringer fra kirkevalget i 2009», under trykking i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift vol. 27, nr 3 (2011).
By Jo Saglie og Signe Bock Segaard
Published Aug. 30, 2011 2:52 AM - Last modified June 4, 2015 1:47 PM