Religion som privatsak eller samfunnslim?

Religion vedkommer staten, rett og slett fordi den griper så direkte inn i evnen til å håndtere de løpende utfordringer som knyttes til det å være menneske.

Det mest interessante med Torkel Brekkes bidrag til debatten om framtidig kirkeordning er knyttet til spørsmålet om religion som vare. Jeg er selvsagt ikke uenig med Brekke i at det er mulig å se religion ut fra et økonomisk perspektiv, og i og for seg drøfte  hvilke økonomiske modeller som er mest tjenlige for å fremme religiøs virksomhet. Det er også helt legitimt å se nærmere på hvordan økonomiske faktorer virker formende på den religiøse virksomheten. Til sist er det viktig å gjøre seg opp en mening om religionsvesenet overhodet skal understøttes av staten eller ei.  

Men når det er sagt, bidrar Brekkes refleksjoner først og fremst til å overbevise meg om hvor feilaktig det blir når religion utelukkende, eller i alle fall primært, vurderes ut fra slike innfallsvinkler. Jeg får en klar fornemmelse av at religion for ham i første rekke skal betraktes ut fra et bestemt samfunnsvitenskapelig perspektiv. Hans interesse kretser hele tiden omkring spørsmålet: Skal religion være samfunnslim eller hører religionen til i den private sfæren? Nå han selv plasserer religionen i den sistnevnte, er det kan hende ikke så underlig at han fristes til å anlegge markedsøkonomiske perspektiv på den religiøse aktiviteten.  

Et kritisk, prøvende perspektiv

For egen del distanserer jeg meg fra en slik opptegning av problemfeltet. For meg vil interessen for ”civil religion” alltid forbli sekundær. Mitt religiøse engasjement er ikke avledet av et ønske om å styrke eller opprettholde verken den ene eller andre samfunnsordning. Tvertimot er jeg oppdratt til at religiøs virksomhet alltid skal representere et kritisk, prøvende perspektiv på det samfunnsliv vi deltar i. Og jeg fortviler når kirken ikke engasjerer seg på en vederheftig måte i de store endringene som pågår i dagens samfunnsliv. 

Det primære for meg er det religiøse engasjementet i seg selv. Men det oppfatter jeg verken som et indre anliggende eller en privatsak, men snarere som en viktig del av min samlede virksomhet i den verden jeg nå engang lever. Innenfor denne verdenen registrerer jeg med interesse en voksende bevissthet om at velferdsstaten aldri vil bli i stand til å skape et fullkomment samfunn for lykkelige mennesker. I dag ser vi mye tydeligere enn for tretti år siden at samfunnsutviklingen hele tiden genererer nye utfordringer, og at disse utfordringene ikke blir mindre med årene. 

Den religiøse erfaringen

Orienterer vi oss ut fra eldre kilder, vil vi oppdage at religion alltid har vært knyttet til det jeg vil kalle for samfunnsrelaterte livsutfordringer i vid forstand. Slik mener jeg det fortsatt bør være. Jeg skal prøve å konkretisere hva det er jeg mener. Ethvert menneske som er opptatt av ekte erfaringer, vil være kjent med at livet er utsatt og omskiftelig, at lidelsen er uutryddelig, at uretten stadig på ny vinner fram, og at fellesskap bryter sammen, selv innenfor samfunnsstrukturer som antagelig er blant de beste som har eksistert, med tilgang til velstand som overstiger enhver fatteevne.

Innenfor dette feltet er det religionen har sitt primære tilhold. Dersom en skulle lure på hvordan religion arter seg, på sitt beste vil jeg våge å si, kan en lese Salmenes bok, som jeg oppfatter som et magasin av religiøs erfaring, hvor den mellommenneskelige dimensjonen hele tiden utgjør et umistelig aspekt ved den religiøse atferden. Dette er det jeg vil verne om. Det er noe annet enn å utvikle samfunslim. Det er også forskjellig fra enhver innestenging av religionen i sjelekammeret. Snarere handler det om religionens bidrag til livsmestring innenfor sosialt gitte rammer.

Et slikt utgangspunkt legger viktige føringer for statsmaktens interesse for religionsutøvelsen. Det gjør det nærliggende å tenke at religion vedkommer staten, rett og slett fordi den griper så direkte inn i evnen til å håndtere de løpende utfordringer som knyttes til det å være menneske. Derfor bør etter mitt skjønn staten ha en positiv interesse for, og aktivt legge til rette for, religiøs praksis. På hvilken måte dette bør skje, er for tiden i støpeskjeen. Det er det gode grunner til. Det skyldes ikke minst en økende bevissthet om at ethvert trossamfunn, også Den norske kirke, bør ha styringsrett over sin egen virksomhet. Det dreier seg like mye om endringer i det norske samfunnet, hvor en århundregammel enhetskultur i løpet av forbløffende kort tid har endret seg i pluralistisk retning. 

Nødvendige endringer

Det er disse to tendensene som skaper det legitime presset på statskirkeordningen. I vår sammenheng blandes disse utfordringene stadig sammen med et ønske om å kvitte seg med mest mulig av religionsvesenet, fordi det oppfattes som uvesen. For meg er det viktig å holde disse interessene fra hverandre. Sekulariseringen oppfatter jeg i det store og hele som dypt menneskefiendtlig. Endringer i organisering av det religiøse livet derimot betrakter jeg som betimelig og nødvendig.

Men når det er sagt, er jeg også overbevist om at det er nødvendig å ile langsomt, for å oppnå gode resultat. Diskusjonen her hjemme dreier seg først og fremst om tempoet i reformene. Det kan ikke være tvil om at Brekke feiltolker den politiske avtalen som ble inngått mellom de politiske partiene i 2008. Notatet om kirkeforliket som Departementet i disse dager har ute på høring, tydeliggjør at forslagene til oppfølging har interimskarakter.  Det store spørsmålet er tempoplanen for videre endringer.

Jeg legger ikke skjul på at den langsomme ilingen er svært viktig for meg. Det henger i første rekke sammen med det totale fraværet av nye kirkelige strukturer som på en samlende måte kan ivareta motstridende interesser innenfor Den norske kirke. Vi må vite hva vi får, før vi kvitter oss med det vi har. Jeg tror ingen er uenig med meg om at det er direkte forbløffende hvor lite utredningsarbeid som har ledsaget de store kirkereformene som nå pågår. I kirkelig sammenheng diskuterer vi ikke en gang om konsekvensutredninger er nødvendige eller ei. Vi setter bare i gang, omtrent som i Libya. 

I kirkeordningsspørsmålet har vi imidlertid tid til å tenke oss om, fordi dagens ordning faktisk tar tilbørlig hensyn til alle de trossamfunn som i dag er representert innenfor landets grenser. Snart utnevner alle, også Den norske kirke, sine ledere uten statlig innblanding, og alle nyter på det økonomiske området indirekte godt av statskirkeordningen. I dag er det på mange måter Den norske kirke som bærer de tunge byrdene, både ved å ha ansvaret for verdifulle, men lite hensiktsmessige og kostnadskrevende kirkebygg, og ved å ta det samfunnsmessige hovedansvaret for de deler av befolkningen som har et lavt religiøst engasjement, men som like fullt nyttiggjør seg kirkelig tilbud og setter pris på dem. Det er her dagens ordning har sin store styrke. Den bidrar til å gi tilgang på religiøse goder for langt flere enn dem som definerer seg som aktivt religiøse. Jeg tror for eksempel at den hjelp religionen kan bistå med i forbindelse med tap i nære relasjoner, er langt viktigere, og griper langt dypere, enn vi vanligvis er oss bevisst.

Når markedskreftene rår 

Ny kirkeordning er nå en ting; markedskreftene spill i denne sammenheng en annen. Det siste kommer jeg alltid til å stille meg avvisende til. Selv om alle sammenlikninger på den ene eller andre måten halter, kan jeg ikke dy meg fra å minne om debatten om strømforsyninger som pågår her om dagen. Etter hva jeg har forstått, er det energiloven av 1990 som åpnet for markedskreftenes spill, og som dagens utfordringer på energimarkedet må ses i lys av. Er det noe de fleste kan enes om, må det være at slik det er nå, vil vi ikke ha det. For selv om utnyttelsen av de tilgjengelige vannressursene helt sikkert er blitt mer effektiv, så er vi, samfunnsborgerne som eier vannet, blitt de store taperne. I et regnfullt klima påtvinges vi blodpriser for det vannet vi ikke lenger har.

Det er en tilsvarende utvikling jeg frykter på det religiøse området. Her på berget har vi holdt oss med religion som vi har vært sånn rimelig fornøyd med, i uminnelige tider. Slipper vi markedskreftene løs, vil ganske sikkert religionen overleve, men vi kan ikke se bort fra at resultatet fort kan bli at få finner seg til rette med den nye tingenes tilstand, fordi prisen blir for høy, i alle betydninger av ordet.

Omgitt av en stadig mer omseggripende sekularitet er jeg  betatt av en liten passasje fra Makten og æren av Graham Greene. Boka handler jo om denne whiskypresten som de såkalte rødskjortene har fordrevet. Dialogen løper på følgende vis:                                                                          

- Husker de hvordan det var her før i tiden - før rødskjortene kom?

- Ja, det gjør jeg vel.

- Hvor lykkelige folk var den gangen.

- Var de det? Det merket jeg ikke.

- I alle fall hadde de - Gud.

Det er ganske sikkert at ingenting noen gang bare har vært idyll. Men jeg er også sikker på at gudsbevisstheten betyr mer for mange mennesker enn de selv ønsker å gjøre rede for. Torkel Brekkes bidrag er i denne sammenhengen viktige. Han får meg til å sloss for at religionens samfunnskår skal være så gode som mulig. Det er fordi religionen er til for menneskenes skyld, at vi må ta ansvar for å hegne om den, mens det ennå er tid.

 

Innlegget er skrevet på forespørsel fra redaksjonen, og er en kommentar til Torkel Brekkes tekst Kirke, frihet og likhet

Geir T. Hellemo er rektor ved Det praktisk-teologiske seminar.

                                                                                                                                                         

 

By Geir Tryggve Hellemo
Published Mar. 24, 2011 4:36 PM - Last modified June 4, 2015 1:47 PM