Protestantisk reduksjonisme

Protestantisk teologi har alltid hatt et særlig fokus på ordet og troen, men trenger vi ikke en teologi som har blikk for at evangeliet også kan komme til uttrykk på andre måter?

Kapellet ved Det teologiske fakultet

Gud krever ikke av deg at du skal bygge kirker, dra på pilegrimsreiser, innstifte og høre messe eller liknende, men et slikt hjerte og liv som holder seg til hans nåde … Se, det er den rette gudstjeneste, til den trenger man ingen klokker, ingen kirke, ingen kar eller pynt, hverken lys eller kjerter, orgler eller sang, malerier eller bilder, bord eller altere, rakede hoder eller kapper, røkelse eller stenkning, ikke prosesjoner eller ombæringer av korset, avlat eller brev. Alt dette er menneskelige påfunn og innretninger, som Gud ikke legger vekt på, og som med sitt glitter stiller den sanne gudstjenesten i skyggen. Det eneste som er nødvendig for en rett gudstjeneste er evangeliet. Evangeliet er gudstjenestens sanne klokke og sanne orgel, som kunngjør denne gudstjenesten for folk.

Evangeliet må komme til orde

Det er Martin Luthers ord dette, hentet fra hans Julepostille (WA 10, I 1, s.38-39). Fra én side sett er det lett å være enig. Det hjelper verken med kirke, kirkeklokker eller alterlys, hvis ikke evangeliet får komme til orde. Gudstjenesten kan klare seg uten orgel og prosesjoner, men ikke uten evangeliet. Og menigheten kan klare seg uten et eget hus. Selvfølgelig kan den det.

Likevel er det en problematisk sneverhet i denne teksten, særlig hvis den leses slik at alt det som her nevnes er noe vi helst bør kvitte oss med, for bedre å kunne konsentrere oss om evangeliet. Kan vi klare oss uten kirkeklokker, så kan vi vel klare oss uten lys, orgler, sang, malerier, bilder, bord, altere, røkelse og prosesjoner også. Det er unektelig en tilbøyelighet til å tenke slik i protestantisk sammenheng.  Alt må bort, for at det ene nødvendige kan få desto større plass: ordet, og eventuelt også sakramentene

Lever mennesket av ord alene?

Denne måten å tenke på vil jeg kalle for reduksjonistisk. Isolert sett kan hver enkelt ting selvfølgelig fjernes, men fjernes alt det vi kan føle og ta på, høre, se, lukte og smake, da blir det vi sitter igjen med et sanse-løst individ. Det gudstjenestefeirende menneske blir redusert til et menneske uten kropp, og gudstjenesten blir en sted- og tidløs osteklokke som stenger alle sanseinntrykk ute, bortsett fra det talte ord. Mennesket lever imidlertid ikke av ord alene, men av alle de spor som den sansbare verden setter i sinnet.

Ikke bare vi, men også evangeliet trenger den sansbare verden, for å kunne komme til uttrykk. Holder vi oss til Luthers tekst, så sier han strengt tatt ikke at det ene nødvendige er ordet, men at det ene nødvendige er evangeliet. Det er imidlertid nærliggende, eller i alle fall lett å lese teksten slik, at det eneste evangeliet trenger er ord, og har kirken ord, så har det evangeliet.

Det sansbare er også en formidler også evangeliet

Men også evangeliet trenger et sansbart medium for å komme til uttrykk. Ordet, det talte ord, stemmen er et slikt sansbart medium, men det er ikke det eneste. Evangeliet kan også komme til uttrykk i et kirkebygg, i et bilde og i et preludium. Det er kort sagt ikke bare ord som har en betydning. Også ting og handlinger betyr noe og bringer noe til uttrykk. Det avgjørende er derfor ikke hva tingene er, men hva de uttrykker og blir brukt til. Selvfølgelig kan de uttrykksmidlene vi bruker stille seg i veien for innholdet. Men det gjelder også for de ordene vi bruker. Evangeliet kan drukne i pomp og prakt, i oppstyltede handlinger, i pynt og stæsj, men det kan også prekes i hjel, eller drukne i vrøvl. Det er ikke noe uttrykksmiddel som er evangelisk per se. Å få lov til å tenne et lys kan gjøres som en plikt, men det kan også bli tatt imot som et evangelium.

Protestantisk teologi har alltid hatt et særlig fokus på ordet og troen, og vi skal selvfølgelig ikke kaste vrak på det. Men vi trenger en teologi som har blikk for at evangeliet også kan komme til uttrykk på andre måter, gjennom andre sansbare inntrykk. Protestantiske teologer er som regel fremragende teksttolkere.  Men de burde også kunne tolke et kirkebygg, en altertavle og en lysglobe. 

Av Svein Aage Christoffersen
Publisert 26. sep. 2017 10:13