Prestegårdens betydning

Mange norske prestegårder er viktige lokale monumenter over den lutherske kulturen. Denne kulturminnefunksjonen blir stadig viktigere i en tid der den gamle prestegårdskulturen stort sett er oppløst, prestenes boplikt forsvunnet og staten skattlegger bruken av prestegårdene som om de var vanlige boliger. Denne overgangen har skjedd uten store diskusjoner. Det er beklagelig. Reformasjonsjubileet kan bidra til å sette saken i et bredere perspektiv.

Den førreformatoriske kirkeorganisasjonen i Norge var sammensatt. Hovedprinsippet var likevel en inndeling i sogn og prestegjeld med kirker som ble betjent av lokale prester. Disse prestene bodde på prestegårder i nærheten av kirken. Prestegården fungerte som en vanlig bondegård, men den var også sentrum i et større økonomisk og sosialt system. Lokalsamfunnet hadde plikt til å vedlikeholde og føre tilsyn med bygningene på gården. Til presteembetet hørte også annet jordegods (prestebordsgods). Inntektene fra prestegården og prestebordsgodset var viktige inntektskilder for presten.

Prestegårdene var komplekse anlegg

Det skjedde ikke store endringer med prestegårdene og prestebordsgodset som følge av reformasjonen. Prestegårdene forble sentrale gårder i lokalsamfunnet, men anleggene ble etter hvert mer komplekse. De skulle huse en hel husholdning – en prestefamilie – og til prestenes embetsgårder ble det koblet andre gårdsanlegg som betjente kirkelige funksjoner. De lutherske presteekteskapene skapte også enker etter prestene. De skulle også ha underhold, og det ble derfor innrettet presteenkegårder eller enkeseter. Klokkere og residerende kapellaner fikk også egne gårder.

Satte preg på på det lokale kulturlandskapet

Disse gårdene utgjorde en betydelig del av det kulturlandskapet som reformasjonen formet. Dette landskapet bygget på eldre tradisjon, men den lutherske tenkningen om presteembetets betydning, verdighet og idealer ga prestegårdene enda større betydning enn tidligere: Her ble det undervist og gitt opplæring, her ble besøkende og fattige trengende gitt opphold i kortere eller lengre tid, og her ble sognets og prestegjeldets kirkelige og i noen grad verdslige administrasjon plassert. Allerede på en synode i Bergen 1589 kom dette til uttrykk. Det ble da bestemt at prestegårdene skulle holdes ved like som før. De skulle ha form og innredning som sto i forhold til prestens verdighet, og ikke ligne for mye på vanlige bondegårder. Og siden de lutherske prestene ble forventet å gifte seg og stifte familie, fikk denne samfunnsgruppen helt nye muligheter til å skape seg sosiale, økonomiske og kulturelle fortrinn. Allerede på 1500-tallet ser man tydelig formingen av enkelte prestedynastier. Og disse dynastiene visste å sette sitt preg på det lokale kulturlandskapet i form av prestegårder som fremsto som langt mer enn bare bondegårder. Prestene bygde opp boksamlinger, de samlet på sølv og antikviteter, de skapte historiske arkiver og de representerte den lokale hukommelsen.

Sentrale møtesteder

1500-tallets lutherske prestegårder vet vi ikke så mye om, men at de var sentrale møtesteder gis det et inntrykk av gjennom et forbud fra 1607 om at man ikke lenger skulle holde ting eller selge øl og kramvarer der. Etter hvert som fattigforsorg, skoleordninger og katekismeopplæring får en fastere form på 1600- og 1700-tallet, fylles prestegårdene med slike funksjoner. Og på 1700-tallet ble det stadig vanligere å bruke prestegårdenes jordbruks- og hagedrift som forbilder for bøndene. Prestene hadde boplikt og vedlikeholdsplikt på prestegårdene, og historisk sett var de fritatt for skattlegging.

Noen samlet historikk om de norske prestegårdene finnes ikke. Når denne historien ser ut til å bli aktivt glemt av både kirken og staten, kan det kanskje være på tide å se nærmere på den?

Emneord: Prestegårder, Kulturminne, Synode, Førreformasjon, Kirker Av Arne Bugge Amundsen
Publisert 14. juni 2017 14:35 - Sist endret 14. juni 2017 14:37