Aasta Hansteen og den lutherske enkjønnskirke

I 1897 ga pioneren Aasta Hansteen (1824-1908) ut boken Kristi kirke i det nittende aarhundrede. Boken var tydelig inspirert av amerikanske kvinnesakskvinner arbeid med kritisk nytolkning av Bibelen.

Elizabeth Cady Stanton hadde vært en drivkraft bak arbeidet med The Woman´s Bible som kom ut i 1895 og 1898. Her bidro hun og flere andre kvinner med kvinnefrigjørende fortolkninger av Bibelen. Hansteen kjente godt til prosjektet. Fra 1880-1889 hadde hun oppholdt seg USA og hadde på nært hold fulgt med på utviklingen av kvinnekampen der. Dens religiøse og teologiske grunnlag kunne hun kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Hennes eget engasjement baserte seg på teologisk nytolkning og rettet seg kritisk mot den patriarkalske kirken som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Av alle patriarkalske kirkesamfunn og –tradisjoner, fant hun den lutherske å være av de verste.

En kjønnslikestilling av gudsbegrepet

Hennes teologiske utlegning av gudsbildet fra 1870-tallet klang også med i den senere kirkekritikk. Gjennom foredraget Kvinden skabt i Guds billede, som også ble publisert i 1878, hadde hun tatt til orde for en kjønnslikestilling av gudsbegrepet. Med utgangspunkt i 1. Mosebok kapittel 1,28 argumenterte hun for at kvinnen som mannen var skapt i Guds bilde og at Gud da måtte være like mye kvinnelig som mannlig. At teologer ikke hadde grepet dette, skyldtes deres kjønn. De var vant til å tenke på seg selv som menneskehetens eneste representant og sluttet derfor fra seg selv til gudsbildet og ikke omvendt. I 1897 tok hun dette videre i en kritikk av den protestantiske kristendomsform og dens ensidige betoning og opphøyelse av mannen og tilsvarende nedvurdering av kvinnen. I sitt oppgjør med den lutherske mannskirken foregrep hun den feministteologiske kritikken som kom hundre år senere:

“Protestantismen med sin aandløse fastklamren til bibelens bogstav, mener derimod at hævde sin værdighed og vise sin rene tro ved at udelukke kvinderne aldeles fra prestelig stilling og virksomhed. Den vil være en rent mandlig kirke, den ved intet, og vil intet vide om kviner, allermindst om nogen kvindelig aand. Den protestantiske kirke er saaledes en mands-kirke. Protestantismen er langt mer ensidig mandlig end jødedomen. Denne minds med ærbødighed navnene Sara, Rebekka og Rakel; den har Debora, som “dømte Israel;” den har heltingder som Jae log Judith; den minds med inderlig taknemlighed Naomi, Ruth og Esther; den har profetinder. (---) Kirken er et kvindeligt begreb; det kirkelige er et kvindeligt omraade; menigheden kaldes med et bibelsk udtryk “burden”, og bruden er selvfølgeligt kvinde. Efter dette indses, at en kirke som saa meget som muligt udelukker kvinden, nødvendigvis maa blive højst ufuldkommen. (---) Den er gennemgaaende en mandlig kirke, den har ene og alene prestemænd. Disse repræsenterer kirken paa en mangelfuld og tørr og haard maade.”

Emneord: Kvinnesakskvinner, Bibelen, Gudsbilde, Aasta Hanteen
Publisert 28. okt. 2016 10:38 - Sist endret 28. okt. 2016 10:38