Tid og sted for prøveforelesning
Prøveforelesningen vil finne sted 22. april kl. 10.15 i auditorium U40, Domus Theologica.
Tema for prøveforelesning er 'Religion-Making’ – within and outside Legal institutions.
Bedømmelseskomité
- Professor Peter Beyer, Department of Classics and Religious Studies, University of Ottawa, Canada (førsteopponent)
- Professor Lisbet Christoffersen, The Department of Society and Globalisation, Roskilde University, Denmark and the Faculty of Theology, University of Copenhagen, Danmark (andreopponent)
- Professor Hallgeir Elstad, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
- Dekan Aud V. Tønnessen
Veiledere
- Professor Oddbjørn Leirvik, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
- Professor Winnifred F. Sullivan, Department of Religious Studes, Indiana University
Om avhandlingen
Avhandlingen dokumenterer hvordan fire menneskerettighetskomiteer i FN-systemet i tidsrommet 1993-2013 i sin overvåkningspraksis har brukt religionsbegrepet til dels svært ulikt som følge av forskjellige innfallsvinkler til hva religion er, kan og bør være i samfunnet. Forankret i en kritisk lesning av religionsbegrepets forhistorie i internasjonal lovgivning gir avhandlingen en oversikt over mønstre i komiteenes praksis på tre områder: anerkjennelsen av religiøse organisasjoner, spørsmål knyttet til diskriminering og religiøse minoriteter og spørsmålet om hvordan religiøse lover, doktriner og praksiser virker inn på menneskerettighetsvernet i bredere forstand.
Avhandlingen viser betydelige ulikheter mellom de fire komiteene. Menneskerettighetskomiteen, som den mest kjente og anerkjente av komiteene, har i grove trekk forholdt seg til religion som et privat spørsmål om individuelle overbevisninger som kan gis enkelte uttrykk i offentligheten. Rasediskrimineringskomiteen har derimot i økende grad sett på religion som et spørsmål knyttet til identitet og gruppetilhørighet, tett sammenvevd med rasisme og andre former for diskriminering. Kvinnekomiteen har på sin side vært kritisk til religiøsitet i sin alminnelighet, og har kommet med oppfordringer til stater om å sikre skillet mellom kirke og stat og å omfortolke religiøse tradisjoner for å fremme likestilling, men har de siste årene vist økende vilje til å inkludere religiøse ledere i kampen for kvinners rettigheter. Barnekomiteen har vært opptatt av å inkludere religiøse organisasjoner og ledere i arbeidet for å sikre barns rettigheter, og har godtatt religiøst basert forskjellsbehandling i tilfeller der slik behandling har fremmet andre grunnleggende rettigheter, som allmenn tilgang til utdanning.
Avhandlingen konkluderer med at forskjellene er av en slik karakter at de kan bidra til en fragmentering av det internasjonale menneskerettighetsvernet. Selv om forskjellene til dels kan tilskrives komiteenes forankringer i ulike rettighetstradisjoner og aktivistgrupperinger, kan det derfor være grunn til å etterlyse en omforent avklaring fra komiteene om hvordan de forholder seg til religion og religiøsitet som rettslig og sosialt fenomen, for slik å sikre en mest mulig helhetlig praksis. Avhandlingen peker på den økende tendensen blant Kvinne- og Barnekomiteen de siste årene til å oppfordre statene til å engasjere religiøse ledere og organisasjoner for å bedre menneskerettighetsvernet som et særlig viktig funn, ettersom dette vitner om en økt vilje til å samarbeide med religiøse aktører som foreløpig ser ut til å være fraværende blant de andre komiteene.