Religion som kartografisk begrep i lærebøker for videregående skole

Religionsbegrepet handler ikke bare om religionsdefinisjoner, men også om hva som plukkes ut for å representere «religion». I tillegg til verbal tekst består lærebøker også av blant annet bilder og symboler, som Sissel Undheim viser i sin gjennomgang av læreverk i RLE. Ved å se på både tekst, bilder og symboler konkluderer Undheim med at lærebøkene handler mer om «de fem religionene» enn om «religion».

Dette gjelder også i stor grad lærebøker for religionsfaget i videregående skole. Trenden har siden ca. 1970 og frem til i dag vært at færre og færre religioner får representere «religion» i disse bøkene. Bøker før 1970-tallet hadde kapitler om rundt ti religioner, mens det har droppet til under halvparten i to av de tre nyeste bøkene i bruk i dag. Ekistens (Gyldendal) har tre kapitler om enkeltstående religioner; islam, buddhisme og kristendom, Tro og tanke (Aschehoug) har fire: islam, buddhisme, kristendom og hinduisme. Den tredje boken på markedet, I samme verden (Cappelen Damm), har også et kapittel om jødedom.

Mitt eget pågående arbeid med lærebøker i religionsfaget for videregående skole handler om hvordan religion(er) konstrueres kartografisk og geografisk i lærebøker utgitt mellom 1935 og i dag. Religionskart i lærebøker er til dels en egen diskurs, der religionsrepresentasjoner ikke nødvendigvis stemmer overens med det man finner for øvrig i bøkene. Dette kommer til uttrykk på flere måter. For eksempel kan det være flere religioner på kartet enn som behandles i øvrige kapitler i bøkene, og samme religion kan få forskjellig navn, avhengig av om det er på kartet eller i brødteksten. I noen bøker fra 1980-tallet benyttes islam/muslim i brødteksten, mens muhammedansk/muhammedaner benyttes på kartet. Dette er uttrykk for at kartdiskursen er tregere – begreper som var vanlige tidligere byttes ut i brødteksten, men henger igjen på kartene.

Selv om det gjerne er flere religioner som representeres på kart enn i kapitler, skjer det først en økning, deretter en gradvis innskrenkning. Hvis bare de tre nyeste bøkene tas i betraktning, er det på verdenskartene som skal gi en oversikt over «alle» religioner, henholdsvis seks, elleve og tolv religionskategorier på kartet. Eksistens viser leserne hvor i verden man finner «Kristendom», «Islam», «Jødedom», «Andre» , «Hinduisme» og «Buddhisme og «nasjonale religioner». I samme verden og Tro og tanke har for så vidt ikke med så mange flere religioner på kartet enn det Eksistens, men kategoriene «Kristendom» og «Islam», og i sistnevnte bok også «Buddhisme», er inndelt i retninger. Førstnevnte benytter følgende inndelinger:  «Protestanter», «Katolikker», «Ortodokse [kristne]», «Sunni», «Shia», «Jødedom», «Hinduisme», «Kinesiske religioner», «Religioner i skriftløse kulturer», «Buddhisme» og «Japan: Buddhisme og shintoisme». I Tro og tanke viser kartet «ortodoks [kristendom]», «katolsk», «protestantisk», «sunni», «sjia», «Jødedom», «Hinduisme», «mahayana», «theravada», «naturreligioner», «tynt befolket» og «annet». Når retninger vises på kartene, synliggjør farge og symboler likevel at de regnes for sammen å danne støre enheter. I I samme verden vises dette ved at all kristendom og all islam har samme farge, mens retningene markeres ved symboler oppå fargen. Sjatteringer av samme farge benyttes i Tro og tanke til samme formål.

Eksistens

Hovedsakelig er det altså «de fem» som får dominere kartene i de nyeste lærebøkene i religionsfaget for videregående skole. Valgene gjort på kartene (eller valgene av kartene – kartillustratører/illustrasjonsredaktører og forfattere er ikke de samme personene) begrunnes og legitmeres på flere måter. I Eksistens kan vi lese at: «Kartet er en grov skisse som viser hvor de store religionene har sine geografiske tyngdepunkter. Det er muligens riktigere å kalle kartet et kulturelt kart.» Videre er «[k]artet bygd på tall som viser den religiøse majoriteten i de enkelte land» og «[s]tatistikken viser i hovedsak til hvor mange mennesker som formelt tilhører religionene, det kan dreie seg om medlemmer i nasjonale kirker som den norske statskirken der det aldri har vær innmelding» (s. 10 og 11).

Kartet i Eksistens lar religion(er) dekke størst andel av landmassene. Her følges statsgrenser ved inntegningen på kartet, noe som gjør at absolutt alle landmasser blir dekket av religion (Antarktis er ikke med). Dermed ser ikke bare alle deler av verden befolket ut, men det ser også ut som om religion er like mye til stede i hele verden. Kartet er tydelig «de fems» kart – eller kanskje til dels «de fires», siden «Jødedom» og «Andre» kun er tilstede på meget små geografiske områder. «Jødedom» dekker Israel, «Andre» dekker Madagaskar og tre andre mindre land i Afrika. Kategorien «Andre» beskrives som å dekke «naturreligioner eller primalreligioner, betegnelser som av og til er brukt om urfolks religioner, [av disse] er det svært få som lever upåvirket av strømninger utenfra.»

Tro og tanke

I Tro og tanke finnes ingen begrunnelse eller legitimering eksplisitt knyttet til kartet (kartet er trykket på innsiden av bokens omslag). I kapitlet «Religioner i verden og i Norge» fokuseres det imidlertid på størrelse etter tilhengere og på geografisk dominans. Bruken av begrepet «verdensreligion» benyttes også, og kan tyde på at religionene tegnet inn på kartet også legitimeres av konvensjonell bruk av begrepet. «Verdensreligion» tas antagelig for å være de samme som «de fem»: «Kristendommen er den største av religionene […]. Islam er den av verdensreligionene som vokser raskest […]. De andre store verdensreligionene er hinduismen og buddhismen […].» Jødedom blir her ikke nevnt, men figurerer likevel på kartet. I samme kapittel gjennomgås også hvordan de forskjellige regionene i verden domineres av de fire nevnte religionene, og det nevnes at «de tradisjonelle afrikanske religionene [har] atskillig oppslutning». «Naturreligioner» på kartet går imidlertid utover Afrika, så det kan her ikke være snakk om at «tradisjonelle afrikanske» brukes synonymt med «naturreligioner».  Også i denne boken pekes det på formell religionstilhørighet: «Statistisk sett kan ni av ti nordmenn regnes som kristne. […] På papiret ser det altså ut til at kristendommen står svært sterkt i Norge, og at innslaget av andre religiøse og ikke-religiøse livssyn er relativt beskjedent» (s. 16-17).

Slik religionene er tegnet inn på kartet i Tro og tanke, forholder de seg mindre til statsgrenser og mer til bosetningsmønster. «Hele verden» er derfor ikke dekket av religion her. Kategorien «Naturreligioner» dekker større deler av verden enn det kategorien «Annet» gjør i Eksistens (i Tro og tanke benyttes kategorien «annet» i store deler av Øst-Asia, der den danner et stripenett sammen med «mahayana»). Kartet i Tro og tanke har i tillegg inndelinger etter retninger i tre av religionene, samt bokstavene O for ortodoks, K for katolsk, Su for sunni, J for jødedom og N for naturreligioner, som plasseres oppå fargene for religionene for å signalisere et mangfold/minoriteter i majoritetsområder. Resultatet er at den befolkede, og dermed religiøse delen av verden ser både mindre og noe mer kompleks ut enn på kartet i Eksistens.

I samme verden

Den tredje av de nyeste bøkene, I samme verden, har i likhet med Eksistens eksplisitt begrunnelse og legitimering av kartutformingen. Kartet viser, i følge brødteksten,  «hvilke religioner som dominerer i ulike land i verden i dag». Kartet stemmer ikke helt overens med beskrivelsen, siden «[h]induismen [som] er den største religionen i India og Nepal, men [som] dominerer også i enkelte andre land, som Guyana i Sør-Amerika», likevel ikke er avmerket i sistnevnte land på kartet. Andre legitimeringer er, som i de to andre overnevnte bøkene, formelt medlemskap – «når 80 prosent av den norske befolkningen er medlemmer av Den norske kirke […]» og størrelse basert på tilhengere.

I tilegg begrunnes tilstedeværelsen av jødedom på kartet eksplisitt i denne boken, noe som ikke gjøres i de to øvrige bøkene:

Sammen med jødedommen regnes disse fire religionene [buddhisme, hinduisme, islam, kristendom] som verdensreligioner i dag. Jødedommen er det historiske utgangspunktet for både kristendom og islam og er derfor religionshistorisk viktig, og den har alltid gjort seg gjeldende i kristne og muslimske områder. Vi kan med god grunn si at jødedommens betydning er større enn det antall tilhengere skulle tilsi (s. 40-41).

Når valget av religioner legitimeres, settes jødedommen i en særstilling, fordi det er den eneste religionen hvis tilstedeværelse på kartet som kun begrunnes (eksplisitt) ved at den er betydningsfull. Det er flere momenter ved påstanden som man religionsvitenskapelig kan stille spørsmål ved, blant annet dens disproposjonale betydning i motsetning til/i større grad enn andre religioner, og at det er jødedom (i stedet for f.eks israelittisk religion) som er opphavet til islam og kristendom. Uansett er begrunnelsen interessant i seg selv, fordi den svarer på en antagelig antatt kritikk om både dens status som «verdensreligion» og dens tilstedeværelse på kartet, når den tallmessig er mindre enn andre religioner som ikke er tegnet inn. I Eksistens og Tro og tanke er ikke denne legitimeringen uttalt.

På kartet er imidlertid kategorien «Jødedom» kun representert ved et symbol, Davidstjernen, og ikke med en farge slik som de andre hovedkategoriene. Slik sett ser det ut som om «Jødedom» er en minoritetsreligion i et ellers stort, grønnfarget, muslimsk område, i stedet for en majoritetsreligion i Israel. Bruken av symboler oppå farger ser i I samme verden med første øyekast ut til å gjøre kartet enda mer komplekst enn kartet i Tro og tanke, men bortsett fra i tilfellet med kategorien «Jødedom» indikerer ikke symbolbruken minoritetsenklaver i majoritetsområder, slik som i Tro og tanke. Symbolene benyttes til å vise hvor fargen for kristendom og fargen for islam skal forstås som å vise til forskjellige retninger innad i religionene.

Fargeleggingen på kartet i I samme verden følger bosetningsmønster i større grad enn det kartet i Tro og tanke gjør, noe som får en enda mindre del av verden til å være (religiøst) befolket. Ganske store områder på alle kontinenter, bortsett fra i Europa, er ufarget. På de ufargete områdene opptrer det imidlertid mer eller mindre sporadiske prikker; kategorien «Religioner i skriftløse kulturer». At denne kategorien er med på kartet, selv om «[d]e skriftløse religionene er de fleste steder minoriteter», kan ha sammenheng med at boken også omhandler (før-kristen) samisk religiøsitet, samt påstanden om at «[u]rfolks tradisjoner er […] viktig i arbeidet med etikken, og da spesielt miljøutfordringene». Urfolks og skriftløse religioner blir da synonymer, men det finnes ingen inntegnede prikker i samiske områder på kartet.

Et kartografisk religionsbegrep

Det er både klare likheter og forskjeller på kartene i de tre lærebøkene som er i bruk i religionsfaget for videregående skole i dag: Kartene er først og fremst kart over «de fem religionene», og flere av de samme begrunnelsene og forklaringer på hvorfor disse vises på kartene finnes i alle tre bøkene. I tillegg til å vise til «de fem», viser det kartografiske begrepet «religion» i lærebøkene til enten en tallmessig stor religion, en geografisk majoritetsreligion, en kulturgeografisk religion eller en «betydningsfull» eller «viktig» religion.

 

Suzanne A. Thobro er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø

By Suzanne A. Thobro
Published Feb. 25, 2013 7:57 AM - Last modified June 4, 2015 1:49 PM